Økonomisk teori gjennom ølbriller

Økonomisk teori basert på rasjonelle aktører ble formet under promille, og basert på samfunn med nesten kontinuerlig promille, så hva ville skjedd om vi byttet ut den rasjonelle aktør med den rusede aktør?

Mange konsepter og figurer har blitt brukt for å beskrive og tilgjengeliggjøre økonomisk teori. Den mest kjente må være Robinson Crusoe, som sammen med sin kamerat “Fredag” har eksemplifisert økonomiske handlinger for flere generasjoner aspirerende økonomer. Denne teksten vil ikke benytte seg av Crusoe, men da sine eksempler fra en erfaring vi alle kjenner til, og som kanskje ofte er nærmere virkeligheten vår enn den av en tre hundre år gammel litterær figur. Figuren vi skal her studere er den så lett gjenkjennelige, men ofte lite studerte økonomiske aktøren, “student på fylla”. 

Mange vil nok reagere på å skulle studere økonomisk teori gjennom en beruset student, men i realiteten har det mye for seg. Menneskelig sivilisasjon, all opphøyet vitenskap, kultur og arkitektur har oppstått i et symbiotisk forhold til rusmidler, og da spesielt alkohol. Noen antropologer påstår til og med at mennesker originalt etablerte jordbrukssamfunn for å sikre seg en mer stabil tilgang på diverse rusmidler. 

Vi vet også at før i tiden pleide man å drikke mye mer alkohol enn før, ofte for å sikre bakteriefri drikke, men også ofte bare for å ha det gøy i en ofte miserabel hverdag. Tidene og personene som har definert økonomifaget var også svært påvirket av alkohol, direkte eller gjennom samfunnsnormer. I tiårene før Adam Smith skrev “Wealth of Nations” så ble Storbritannia truffet av en “gin-epidemi” hvor alkoholinntaket ble så ille at myndighetene måtte innføre strenge reguleringer da konsumet bikket 22 liter per person per år. Vi vet også at hundre år senere så tok Karl Marx ofte pauser fra å beskrive sosialismens vitenskapelige basis, for å dra på fylla i London, og kunne flere ganger bli observert dritings på vei hjem mens han kastet stein på lyktestolper. Hundre år etter dette igjen så skal John Maynard Keynes ha uttrykt at hans eneste anger mot slutten av livet var at han ikke hadde drukket mer champagne i livet sitt. Det er derfor kanskje rettferdig å si at de fremste samfunnsøkonomene i historien skrev sine store verker med en smule promille, og beskrev vitenskapelig de rasjonelle adferdsmønsterene av et som oftest beruset samfunn. 

Vi burde derfor være villige til å studere, og helst fordype oss i spørsmålet av hvordan den rasjonelle og berusede aktør skiller ad, og hvorvidt vi egentlig er Homo Oeconomicus, eller Homo Alcoholicus?

Så la oss begynne med et fenomen vi alle kjenner til den skiftende betalingsvilligheten for alkohol. I vanlig økonomisk teori vil vi anta at konsumenter i starten har høy betalingsvillighet per ekstra enhet de får tak på før de så når et mettelsespunkt hvor de ikke lenger er villige til å betale for mer. Det klassiske eksemplet er mellom en tørst mann i en ørken, og en mann ved fri tilgang på vann i springen. 

Denne erfaringer blir snudd på hodet når vi legger til et par promille. Studenten vil synes det å betale 45 kroner halvliteren for en øl på butikken vil virke urimelig dyrt når Aas koster så lite som 29,90 på Blindern Bunnpris. Når vi så senere møter denne studenten på Kulturhuset etter et par timer, og et par ekstra promille, så vil den samme studenten kjøpe en pils for 125 kroner, og synes det er litt kjipt. Selv studentrabatten på 20 kroner gjør det ikke mye mindre kjipt. Neste pils vil være akseptabelt priset, og til slutt så vil det være uten betydning for denne studenten hva neste pilsen koster. Slik kan vi observere betalingsvilligheten, og etterspørsel som er motsatt av våre vanlige teorier. I figur XX kan vi se de to forventede etterspørselskurvene for vanlige goder, og alkohol hvis vi antar at alt konsumereres ved kjøpetidspunktet. Hvis vi antar at disse etterspørselskurvene holder for de fleste som drikker, og at tilbøyeligheten til alkoholkonsum blant studenter er høyere, så har vi faktisk her funnet en god grunn til å øke lånekassestipendet. Vår fulle student har faktisk vært med på å skape to bartenderjobber ved sitt konsum og kan nesten regnes som en enmanns ekspansiv finanspolitikk. 

Grunnen til at rusetterspørselen plutselig faller er naturlig nok at etter man fylt opp Kulturhuset toaletter med en dagslønn verdt av pils så er betalingsvilligheten ganske liten for de fleste av oss. Vår fulle student måtte faktisk sprinte forbi dokøen da hans expansive alkoholinntak nådde et kritisk punkt, men folk lot han løpe forbi uten å stille spørsmål. Hvordan kunne rasjonelle aktører tillate noe slikt? I dette tilfellet kan vi anta at vi har en Nash-likevekt fordi alle som står i køen vet at den relative fordelen av å kreve sin plass i køen er lav hvis man antar at den sosiale normen om å slippe frem de mest trengende blir brutt. Hva om det er denne karen neste gang?

Når denne studenten snubler ut av Kulturhuset klokken tre på natta så skjønner han at det er på tide å dra hjem, men her kommer et annet økonomisk fenomen inn. Han ville aldri tatt taxi i edru tilstand, men nå virker plutselig 800 kroner i taxi for å komme seg opp til Stovner helt rimelig. Elastisiteten av din etterspørsel vil sannsynligvis endres med din promille. I tilfellet av taxi-tjenester så kan vi anta at man bare trenger å konsumere en per natt ute på byen. 

I figur 2 kan vi se at vi har byttet ut x-aksen som vanligvis indikerer kvantitet for konsum med en for kvantitet enheter konsumert ved kjøpetidspunkt. Her sammenligner vi betalingsvillighetene og tilbudsprisen for taxi og kollektiv. Med bare et par enheter så ser vi at kollektiv alltid vil være det ønskede alternativ, men etterhvert som vi konsumerer mer enheter ser vi at betalingsvilligheten for taxi skyter i været, og at den relative attraktiviteten av kollektiv faller. Vår drita student har ikke lyst til å sitte på en full buss, men heller sovne i baksetet på Christiania Taxi, selv om lommeboken vil lide.Derimot så ser vi også at betalingsvilligheten plutselig faller ved et utrolig stort antall enheter. Dette er fordi vår fulle student har begynt å blacke ut og vil heller begynne å gå hjem til Stovner. For taxixt-tjenester så kan slikt tyde på at de burde time, slik de allerede gjør, når de har flest taxier i sentrum basert på når folk har høyest betalingsvillighet for å komme seg hjem, uten å kaste opp i baksetet. 

Vi forlater vår rusede student marsjerende hjemover den mørke natten. Vi møter han igjen dager etter da han våkner klokken 8 i sin egen seng, med en halvspist kebab på sengen han sikkert betalte for mye for, og en dundrende hodepine. Egentlig har han økonometri med Edwin om to timer, men i det øyeblikket så er alternativkostnaden for vår lille bakfylle student lav mellom å en bakfull forelesning eller sengen, og dermed sannsynligvis stryk, og et nytt forsøk neste år.