Den store inflasjonsdebatten del to – nå er det pressgruppenes tur

I forrige inflasjonsdebatt fikk makroøkonomene denge løs på hverandre i kronikk etter kronikk, mens vi legfolk så prisen på kjøttdeig doble seg over natta. Etter å ha fylt spaltene i månedsvis vendte tastaturkrigerne til slutt tilbake til daglige gjøremål. Selv om debatten tok slutt, har ikke inflasjonen sluttet å ligge over sitt mål på to prosent. Derfor har debatten lenge ligget og ulmet, og nå har bålet igjen tatt full fyr.

En mandag i februar 2024 publiserte sjeføkonom Roger Bjørnstad en analyse på lo.no med tittelen «Derfor mener LO Norges Banks rentepolitikk er feil». Den økonomiske argumentasjonen er at inflasjonen er importert, og viser den asymmetriske kostnaden ved innenlandsk renteheving. Med i analysen er også en vennlig påminnelse til Norges bank om at deres mandat også rommer sysselsettingen, ikke bare prisstabilitet.

Budskapet kan tolkes som at LOs ikke synes det er riktig å skru arbeiderklassen, ved massive renteøkninger, for å gjøre opp for inflasjon importert fra utlandet. Og arbeiderne har rett på sin del av kaken, gjennom lønnsvekst, når flere sektorer i norsk økonomi går så det suser. LO har lenge ment at den norske modellen, gjennom koordinert lønnsdannelse i frontfagsmodellen, holder kostnads- og prispresset nede. Dette bidrar til lav og stabil inflasjon, og fungerer vel så godt som mekanisme for å holde importert inflasjonen nede, uten at boliglånet gjør livet ulevbart.

Norges Bank biter ikke på agnet. Tiden går, og prisveksten roer seg. I 2024 ender inflasjonen på 3,1 %, ett prosentpoeng lavere enn antatt. Det medførte en reallønnsvekst på 2,5 %, den høyeste siden 2012. Som Martin B. Holm, førsteamanuensis ved Økonomisk Institutt, hadde argumentert for tidligere – inflasjonen er forbigående, og med litt is i magen kan vi seile videre uten å tømme lommebøker og ruinere arbeidsplasser.

 Året etter lå inflasjonen også over målet, men med en lønnsvekst på fem prosent kunne vi likevel juble over en økt kjøpekraft på omkring to prosent. Med vage lovnader om rentekutt i horisonten, hadde vi tilsynelatende kommet oss ut av knipen uten for store problemer.

Den norske inflasjonen sliter med å nå måle

Så kommer det ubehagelige spørsmålet. Hvis den norske inflasjonen i all hovedsak er importert, hvorfor ligger norsk KPI gjennom hele perioden påfallende høyere enn i våre nærmeste naboland? Svenskene har styringsrente på 1,75 prosent, danskene på 1,60, og begge landene har betydelig lavere prisvekst enn oss.

Som mangeårig samfunnsøkonomistudent er det eneste jeg virkelig vet – at jeg ikke vet noe som helst. Alt henger sammen med alt, og i det lange løp er vi alle døde. Men i Makro 1 lærte vi at ekspansiv pengepolitikk, gjennom store økninger i offentlig pengebruk, er inflasjonsdrivende. Et oljefond med stadig mer nominell avkastning, har gitt offentlige myndigheter større spillerom i nettopp det offentlige forbruket. I høstens statsbudsjett var hver fjerde krone finansiert gjennom oljepengebruk.

Sjeføkonom Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken - som i januar 2023 regnet om inflasjonseffektene av 30 milliarder for Finansdepartementet, tok nylig opp norsk inflasjon i en kronikk i Finansavisen.  «LO har for lengst kjørt seg fast i sporet om at prisveksten i Norge utelukkende skyldes utenlandske impulser», skrev han, og viste til at Norges kjerneinflasjon har avveket betydelig fra sammenlignbare land over lang tid, og at den høye prisveksten er bredt forankret på tvers av konsumkurven, ikke drevet av noen få kategorier.

Vår vedvarende felles prisimpuls, påpeker Hov, har holdt seg høy lenge etter at de mest åpenbare sjokkene - pandemi, krig, energikrise - har avtatt. Med andre ord: det er ikke alle andres skyld lenger. Det er noe som skjer i Norge.

 

Alt er lov i krig, kjærlighet og valgkamp

Vi må tilbake til høstens valgkamp. Arbeiderpartiet gikk hardt ut med reklamen «Rentekutt for alle – eller skattekutt for de få». Hensikten med utspillet var at fornuftig økonomisk politikk fra regjeringen ville medføre rentekutt for alle, mens Høyre og Fremskrittspartiets løfter om skattekutt vil medføre økt rente.

Norske sjeføkonomer var ikke veldig imponert over utspillet. I Finansavisen kalte Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 Markets det for rett og slett «et dårlig slagord». Kjersti Haugland i DNB Carnegie avviser selve premisset: «Vi kan ikke forvente lavere rente med Arbeiderpartiet enn med Høyre, og heller ikke vice versa.» Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken nøyer seg med en kjapp replikk: «Jeg skjønner at det er valgkamp nå.»

Høyres Ola Svenneby var heller ikke imponert, og anklaget Støre for å ta æren for rentekutt i årets siste valgkampsdebatt. Når Jonas Gahr Støre avviste påstanden, fyrte Svenneby løs: «Du reklamerer for det på trikken!» Og like etter: Hvis Arbeiderpartiet tar æren for rentekuttet, bør de også ta æren for de 13 renteøkningene. Skarpt formulert, men det hindret ikke Høyre fra å gjøre et historisk dårlig valg.

Og bare ni dager etter valget i 2025, den 17. september, kom nettopp årets andre rentekutt. Dog var ikke kuttet en stor overraskelse, da det lenge var kommunisert at ett kutt ville komme. Men kuttet kom med et skår i gleden. Fra rentemøtet kunne vi lese «A somewhat higher policy rate will likely be needed ahead compared with the outlook in June». Rentebanen var altså oppjustert sammenlignet med juni-rapporten. Den nye rentebanen var forenlige med ett rentekutt i året de tre neste årene, og en gjennomsnittlig boliglånssrente ventes å falle til 4,5 prosent i 2028.

With great housing, comes great debt

I Norge er det sterk kultur for å eie sin egen bolig. Men privilegium kommer sjeldent uten noe form for nedside – nordmenn har høyest privat gjeld i verden, i kombinasjon med høy andel av flytende rente. Derfor er nedturen ekstra stor når Norges Bank publiserer ny rentebane den 25. mars. Styringsrenten ble holdt uendret på 4,00 prosent, men banken varslet samtidig at «det trolig vil være riktig å sette renten opp på ett av de kommende rentemøtene.» Inflasjonen i januar kom inn på 3,6 prosent – hele 0,9 prosentpoeng over anslaget – lønnsveksten ventes å bli høyere enn antatt, og krigen i Midtøsten presser olje- og gassprisene oppover. Seks måneder etter Aps valgkampseier med slagordet «Rentekutt for alle», ligger det altså ikke lenger kutt i vente, men økninger.

Og så er vi i gang med en ny inflasjonsdebatt. Et Høyre i opposisjon kritiserer først Arbeiderpartiet for å gjøre valgkamp ut av uavhengig rentesetting. Så får de en drømmeserve når regjeringen lover rentekutt gjennom god økonomisk politikk og trygg styring, men havner på ny i en situasjon der renteøkninger står på menyen.

 På «fagsiden» har samfunnsøkonom og redaksjonssjef i Finansavisen, Are Haram, delt de mange kritikerne i det pågående «renteoppgjøret» i tre grupper

• Boliggjengen, som mener bokostnader har fått for stor vekt i KPI, og/eller at effekten fra høyere rente via økte leiepriser trekker KPI opp

• Frontfagsgjengen, som mener lønnsoppgjøret sikrer lav og stabil inflasjon, og at det i mellomtiden er riktig å la inflasjonen seile litt enn at de ansatte tar støyen i form av lav andel i verdiskapningen.

• AKU-gjengen, som mener dagens opplegg for pengepolitikken er OK, men at man bør bekymre seg mer (?) for høyere arbeidsledighet enn høy inflasjon, som faller på plass hvis Norges Bank erstatter NAVs arbeidsledighetstall med SSBs.

Skulle disse tre gruppene hatt en motpart blant økonomer, kan det være de som mener Norges Bank bør få arbeidsro til å gjennomføre sitt mandat – få inflasjonen ned til målet.

 

Espen Nakstad: Norsk offentlighet har nok savnet meg lenge nok nå

LO – som lenge har vært tydelige på hva de synes, får mer kjøtt på beinet. Lege Espen Nakstad, mannen som nærmest styrte landet under pandemien, setter ord på det han mener mange ikke-økonomer ikke sier høyt, men kanskje har tenkt: «Kan det tenkes at høye renter bidrar til høy inflasjon?».

Nakstads tese er at «høy rente i dagens marked kan forsterke prisveksten, fordi bedriftene velter rentekostnadene over på kundene.» Når styringsrenta på 4,0 prosent er dobbelt så høy som eurosonens, og samtidig møter en kostnadsdrevet, ikke etterspørselsdrevet, inflasjon, virker ikke jappetidens medisin. Den øker forskjellene.

Når rentekostnadene for et gjennomsnittlig boliglån på tre millioner kroner har økt med over 100 000 kroner i året, er det naivt å tro at det er matprisene som driver folks forventninger til lønnsoppgjøret. Det er rentene. Og han avslutter med et spørsmål som ville makulert de fleste pensumbøker i makroøkonomi. «Kan det rett og slett være at en styringsrente som den svenske og danske ville gitt oss tilsvarende lav prisvekst – på rundt 2 prosent?»

Espen Nakstad sin rentekritikk er på mange måter et "full circle moment". Under pandemien var han frontfigur for å innføre tiltak som gjorde at hele landet sto bom stille. Og en økonomi som står bom stille vil enten kollapse eller trenge støttehjul. Og, skal vi følge våre pensumbøker i makroøkonomi, vil disse støttehjulene gi oss nettopp inflasjon. Så på et hvis bekjemper Nakstad konsekvensene fra sitt tidligere liv som norsk diktator.

Norges Banks nye mandat: Alle skal ha det bra

I SV ønsker finanspolitisk talsperson Marthe Hammer at regjeringen skal endre mandatet sitt for rentesettingen, og sidestille målet om sysselsetting med inflasjon – slik Bjørnstad lenge har tatt til orde for. Det fascinerende er at den norske arbeidsledigheten er historisk lav. NAVs arbeidsledighetstall for mars 2026 er på 2,1 %, så i Norges Banks modeller er det ikke mye rom for å hensynta sysselsettingen enn så lenge inflasjonen er såpass høyt over målet. Ser vi på SSBs metode (AKU), som er den internasjonale standarden, har vi en arbeidsledighet på 4,6%.  Dobbelt så lavt som svenskene, som klokker inn arbeidsledighet på 9,1 % i mars 2026. Til gjengjeld kan de kose seg med en styringsrente på 1,75 %.

SVs ønske om å endre mandatet er ikke nytt, tidligere ønsket de også at grønn omstilling skulle inn i mandatet. Det må være en tøff jobb for rundt 500 mann på Bankplassen å sikre at alle har en jobb, en storstilt grønn satsning går i boks og at inflasjonen omsider faller ned på plass.

Pressgruppene sin tur

Uavhengig hvilken internasjonal krise som har oppstått de siste årene, har Norge som land hatt en magisk evne til å ramle oppover, sett med økonomiske briller. Bråstopp under pandemien ble etterfylt av børsrally, noe som er fint for oss som er blitt en investorstat. Krig og energikriser har vært svært så lukrativt for et land fylt til randen med ressurser som olje, gass og vannkraft. Litt uavhengig av hvordan du regner på det har staten mottatt mellom to til tre tusen milliarder i såkalte «ekstraordinære inntekter».

Når det hagler både små og store kriser, føler en rik stat seg forpliktet til å hjelpe sine innbyggere. Derfor har det blitt blant annet krisepakker til næringslivet, oljeskattepakke, Norgespris på strøm og kutt i dieselavgifter. Med penger på bok så vet interesseorganisasjonene at hvis man koordinerer godt og roper høyt nok, er det gode muligheter for å få midler til sin sak.

Før oljen levde vi av fiskeri, skogbruk og industri. Nå som vi er rike og lykkelige har mange av oss flyttet over i tertiærnæringer – der vi leverer tjenester, analyser og påvirkning. Mange norske interesseorganisasjoner og pressgrupper har de siste årene fått gjennomslag for sine ønsker.

Det kan virke som denne effekten nå smitter over i debatten om den norske rentesettingen. LO ønsker rentenedgang for sine 900 000 medlemmer i arbeiderklassen, som nå har lønnsveksten som viktigste virkemiddel for å delta i den norske verdiskapningen. Eiendom Norge vil ha rentene ned for å redde en boligbyggebransje som sliter. Mens SV og andre politiske partier representerer velgere som kjenner kombinasjonen av renteøkninger og prisvekst på lommeboken.

Der det i forrige inflasjonsdebatt endelig var makroøkonomens tur til å skinne med fagkunnskap, er det nå et preg av egeninteresser over inflasjonsdebatten. Som ringreven Charlie Munger en gang sa: « Show me the incentives, and I’ll show you the outcome.”