Observator oppsummerer den store inflasjonsdebatten: Endelig var det makroøkonomenes tur – og de fikk sannelig kjørt seg

Vinterens inflasjonsdebatt kan forvirre selv den mest iherdige samfunnsøkonomistudent. Her er Observators endelige oppsummering av kalaset fra A til Å.

Artikkelen er skrevet våren 2023 av Tiril Eid Barland, nå doktorgradsstipendiat i samfunnsøkonomi ved Universitet i Oslo.

Tror du på Phillips-kurven? Er prisveksten importert eller skapt innenlands? Bør finanspolitikken tas i bruk? Inflasjonstemaet, som lenge har ligget og støvet ned i en skuff i 12. etasje, har det siste året virkelig kommet på dagsorden, og fylt spaltene i Dagens Næringsliv, samt samtalene over lunsjbordet på Blindern. Etter flere år der debattene stort sett har dreid seg om saker i mikroøkonomenes landskaper – som skatt, effektiv klimapolitikk og korona-pakker – ble det i 2022 endelig makroøkonomenes tur. De fikk sannelig kjørt seg.

Marcus & Martin entrer scenelyset

I oktober 2022 setter to makroøkonomer seg ned for å skrive et kritisk innlegg om Norges Bank og Finansdepartementets inflasjonspolitikk. Det var ikke det første innlegget Dagens Næringsliv har publisert om prisvekst og pengepolitikk, men det er her vår historie starter.

1. november 2022 publiseres innlegget: «Altfor mange har en jobb, sier Wolden Bache og Slagsvold Vedum» i avisen, signert Martin B. Holm og Marcus Hagedorn. De ber Finansdepartementet og Norges Bank om å droppe å stramme til skattene og øke renta for å redusere prisveksten gjennom økt ledighet. "Både Norges Bank og Finansdepartementet mener at en resesjon med høyere ledighet er nødvendig for å få ned prisveksten. Men det er lite teoretisk og empirisk grunnlag bak disse påstandene". Sammenhengen mellom ledighet og prisvekst er svak, og konsekvensen er at "det er svært kostbart å redusere prisveksten gjennom økt ledighet".

Snaue tre uker senere følger makro-duoen opp, og ber Finansdepartementet legge vekk "Onkel Skrue-tilnærmingen" som pengebingens vokter. Gi heller "2000–3000 kroner til hver innbygger hver tredje måned inntil det importerte prishoppet er over". At levestandarden til nordmenn faller på grunn av økte priser er på ingen måte nødvendig.

Alle som har tatt en master i samfunnsøkonomi de siste ti årene er blitt loset gjennom Ramsey, fasediagram, utallige Euler-ligninger og det som bedre (verre?) er i masteremnet Macroeconomic Theory med Marcus Hagedorn. Postdoktor Martin B. Holm har undervist i både introduksjonsemnet og Phd-emnet i makroøkonomi, samt blitt et kjent fjes også utenfor Blindern gjennom flerfoldige kronikker. Men historien om inflasjonsdebatten handler ikke bare om to akademikere som deler både initialer og en lidenskap for makro, den handler også om så mange flere.

En annen duo, Torfinn Harding ved Universitetet i Stavanger og Magne Mogstad ved Universitetet i Chicago, oppsummerte sitt syn i DN 15. november i "Baby, møt badevannet". I likhet med Holm og Hagedorn kritiserer de Finansdepartementet for å la finanspolitikken dikteres av hensynet til inflasjon og rente, når finanspolitikken har "marginale effekter" på disse. I tillegg er konjunkturhensyn i statsbudsjettet generelt sett noe Harding og Mogstad ikke er så begeistret for. "Å finstyre konsumprisveksten og nominelle renter vil mislykkes", blant annet fordi timing og dosering av finanspolitikken er krevende. "Statens forsøk på konjunkturstyring er jo nettopp en årsak til dagens situasjon med høyt prispress, med for sterke og feil timede stimulanser under pandemien. Hvorfor skulle staten klare å treffe bedre akkurat nå?", spør de. Selv husker jeg godt grafen Mogstad tegnet på tavla under en avisrunde i auditorium 2 i oktober, som viste utviklingen av BNP over tid (stigende!) med noen små "dupp" som indikerte lavkonjunkturer.

I desember tok Martin B. Holm en ny runde i media. Etter innlegget om Onkel Skrue og tusenlappene møtte han finansminister Trygve Slagsvold Vedum til debatt i Politisk kvarter. Man kan gi mer til folk med dårlig råd uten at det går utover norsk økonomi, mente Holm om regjeringens gjerrigknarkpolitikk. Finansministeren svarte noe intetsigende Departementet hadde skrevet for ham om statsbudsjettet. Bare to dager senere skrev Holm et nytt innlegg i DN hvor han advarte mot et stramt statsbudsjett; matkøene øker og vinteren kommer. "Den nåværende planen er å håndtere de økte prisene ved å gjøre nedturen dypere", mente han.

Leserne i Dagens Næringsliv møtte enda et annet syn på pengepolitikken 14. desember. Kjetil Storesletten, nå professor ved University of Minnesota, tidligere ved UiO og ved hovedstyret i Norges Bank, ville ikke bare ha renten opp, men «opp, opp, opp»! "Jo mer aggressivt sentralbanken handler, desto mer troverdig vil inflasjonsmålet fremstå", skrev han selvsikkert. Mister folk troen på inflasjonsmålet, mister vi ankerfestet, og dermed også sentralbankens mulighet til å gjøre noe med prisveksten. DNs økonomikommentator Bård Bjerkholt foreslo straks å gi Storesletten «årets krystallkule» for hans skråsikre synsing i innlegget. Storesletten takket pent nei til tilbudet. «Jeg er skråsikker på at vi ikke kan være skråsikre», parerte Storesletten i et nytt innlegg; «Nei takk til prognosepris fra Bjerkholt» den 16. desember.

En regneoppgave til Finansdepartementet

Plutselig kom jula og en etterlengtet ferie, der nordmenn feiret de harde økonomiske tidene ved å sette ny jule-rekord for Vipps på 1,3 milliarder kroner. I starten av januar kunne Vipps også opplyse om at vi hadde kjøpt Vipps-gavepapir for over 10 millioner kroner i appen gjennom året 2022.

Marcus Hagedorn hadde imidlertid ikke tid til å lese E24-saker om Vipps. Han var travelt opptatt med enda et innlegg i Dagens Næringsliv. På trykk 2. januar kom innlegget «Akademikeres lærebokråd om inflasjon er ikke nyttige», som fikk alle masterstudentene som fremdeles ventet på sensur i Macroeconomic Theory til å klø seg i hodet og lure på om alle lærebøkene de hadde lest var til ingen nytte. Kort oppsummert var Hagedorn uenig med alle – både Kjetil Storesletten, Martin B. Holm, Magne Mogstad, Torfinn Harding og naturligvis Norges Bank og Finansdepartementet. Han skrev at Norges Bank ikke har en strategi basert på «moderne teoretisk og empirisk forskning», men baserer seg på sentralbanksjefens magefølelse. Magefølelse er imidlertid bedre enn akademikernes råd, sukker Hagedorn til slutt, før han i en slags filosofisk epilog postulerer: "Men på den annen side er Norge rikt og trenger ikke god økonomisk politikk. Vi vil alltid ha olje- og gassinntekter. Eller vent...".

For Martin B. Holm ble også julefreden kortvarig. Sammen med sjeføkonom i Handelsbanken Marius Gonsholt Hov utfordret han 3. januar Finansdepartementet til å «tallfeste sine avveininger». Med det siktet de til å få noen tall på bordet: "Hvor stor effekt har endringer i budsjettbalansen på prisveksten?" og "Hvor stor er nytten av litt strammere politikk i form av lavere prisvekst, veid opp mot kostnaden i form av høyere ledighet eller mer fattigdom?" Det var som om postdoktoren og sjefsøkonomen hadde formulert oppgavene, og sendt departementets byråkrater tilbake på eksamensbenken i Silurveien

Det var som om postdoktoren og sjefsøkonomen hadde formulert oppgavene, og sendt departementets byråkrater tilbake på eksamensbenken i Silurveien.

Selv regnet Holm og Gonsholt Hov på inflasjonseffekten, og kom frem til at en reduksjon av offentlig forbruk på én prosent av fastlands-BNP (rundt 30 milliarder), vil redusere inflasjonen i underkant av 0,1 prosentpoeng. Samtidig vil det øke ledigheten med 0,3 prosentpoeng, som tilsvarer nesten 10 000 jobber. «Herved er hansken kastet», skrev de, og utfordret Finansdepartementet til å legge frem sine regnestykker.

Den 19. januar kom svaret fra Onkel Skrue selv. Prisveksten ville økt med 0,15-0,45 prosentpoeng over to til tre år dersom regjeringen brukte 30 milliarder mer i statsbudsjettet for 2023 og fremover, sa finansministeren. Til NRK kommenterer Holm at tallene tilsvarer hans regnestykke, dersom tallene justeres til samme måleenhet, nemlig ett år og ett stramt statsbudsjett.

Fredrik Solvang gjør sin entré

Hansken var kastet, og Fredrik Solvang og det friske gliset hans plukket den opp. Torsdag 19. januar advarte Debatten-programlederen ved begynnelsen av sendingen: «I kveld, kjære seer, skal jeg be deg om noe. Jeg skal be deg om å henge med i førti minutter med diskusjon om makroøkonomi, med sju samfunnsøkonomer». Kanskje det blir Netflix i kveld tenkte hele Norges lineær-tv-seere. Popp popcornet og jekk pilsen, tenkte samfunnsøkonomistudentene.

Kanskje det blir Netflix i kveld, tenkte hele Norges lineær-tv-seere. Popp popcornet og jekk pilsen, tenkte samfunnsøkonomistudentene.

På åpningsspørsmålet fra Solvang, om vi må ha et stramt statsbudsjett for å hindre økt prisstigning og høyere renter, svarte Holm: «det både stemmer, og det stemmer ikke», som forøvrig strengt tatt er svaret på svært mange av de store spørsmålene i makroøkonomi. Etter at Holm hadde forklart sine regnestykker fikk sjefsøkonomene i bankene slippe til.

Sjeføkonomene er kjente fjes som dukker opp i media hver gang renta endres eller det slippes nye tall om boligpriser eller BNP – omtrent hver eneste dag. Med andre ord: de absolutt skumleste motdebattantene du som samfunnsøkonom kan tenke deg. Representert ved Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 og Kjersti Haugland i DNB, var de begge bekymret for økt prisvekst. "Vi har et veldig høyt aktivitetsnivå i økonomien, der sysselsettingen er høy og ledigheten er nesten den laveste siden 1980", begynte Andreassen. "Hvis vi da bruker mer penger over budsjettet, har det direkte etterspørselseffekter, og de effektene er mye større når økonomien opererer nær kapasitetsgrensen, eller, som i dag, trolig over." Haugland stemmer i: "Vi er i en spektakulær situasjon. Det er 40 år siden inflasjonen har vært så høy som den er nå i Norge og i andre land. Da vet vi at andre mekanismer kan settes i sving enn i en normalsituasjon med stabil og lav inflasjon".

På Holms flanke dukket Torfinn Harding opp, som begynte sterkt med: "Jeg mener det er bra at regjeringen ikke bruker mer penger over statsbudsjettet, men jeg mener begrunnelsen deres er feil". For øvrig var han enig med Holm i at et litt stramt statsbudsjett har lite å si for inflasjonen og renta.

Plutselig får vi se Kjetil Storesletten, live fra Minnesota, foran en tavle med algebra som ville imponert selv den flittigste matematikk- og økonomi-student. Som i en slags Zoom-forelesning begynner han å forklare viktigheten av inflasjonsforventninger og sentralbankens handlekraft. Sjeføkonom i LO Roger Bjørnstad zoomet selv innom fra Island, og kunne berolige økonomene med at det er den norske lønnsdannelsen som er løsningen. Til slutt blir sendingens wildcard introdusert: sjeføkonom i Eika-gruppen, Jan Ludvig Andreassen, som ikke ønsket å forholde seg til premisset om to prosents inflasjonsmål… ettersom «to bare er et helt tilfeldig tall!».

Til tross for det hete temaet gikk NRK-debatten sivilisert for seg, stort sett uten avbrytelser og karakteristikker, i motsetning til hva man kan forvente av politikere. Det samme kan man derimot kanskje ikke si om bomben som slo ned drøye to uker senere. Det gikk et gisp gjennom Blinderns lokaler idet DN publiserte innlegget «NRKs Debatten med samfunnsøkonomer: Mange meninger, men ingen peiling», underskrevet av ingen ringere enn Marcus Hagedorn.

"Opplysning" fra Elfenbenstårnet

Hagedorn hadde sett debatten. Og ikke nok med det; han var skuffet over det faglige nivået, og kommenterte én etter én hva hver av debattantene hadde gjort feil. Martin B. Holm hadde regnefeil, manglende kunnskap om empirisk forskning, og utdatert teori. Hagedorn presiserte sitt eget forgodtkunnende: «kanskje fordi jeg faktisk har forsket på inflasjon». Harald Magnus Andreassen hadde et både kynisk og utdatert syn når han sier at finanspolitikken har en sterk inflasjonsdrivende effekt når ledigheten er så lav, fortsatte han. Torfinn Harding «gjentar gamle læreboksetninger» og «ignorerer flere tiårs forskningsinnsikter». Kjetil Storeslettens utsagn «har ingen rot i virkeligheten», men er basert på «haukeaktig narrativ» om USA på 1970- og starten av 80-tallet. Roger Bjørnstad «overdriver frontfagsmodellens betydning, og bagatelliserer betydningen av finans- og pengepolitikken». Både Storesletten, Haugland og Harding ville, ifølge Hagedorn, ha anbefalt cellegift til alle pasienter dersom de var leger, nettopp for å vise handlekraft. I tillegg ble BI-professor Gisle Natvik, som ikke engang var deltaker i NRK-sendingen, anklaget for å basere seg på en «ubrukelig teori» han har sett seg blind på. Der inflasjonsdebatten hittil hadde blitt kjempet på mange fronter, med skiftende allianser, hadde Hagedorn klart det utenkelige, nemlig å terge på seg alle sammen – i ett innlegg

Der inflasjonsdebatten hittil hadde blitt kjempet på mange fronter, med skiftende allianser, hadde Hagedorn klart det utenkelige, nemlig å terge på seg alle sammen – i ett innlegg.

Svarene lot ikke vente på seg. Samtlige samfunnsøkonomistudenter må ha fått kink i nakken etter å ha fulgt tennismatchen som utspilte seg i DN de neste dagene. Under tittelen «Forvirret om inflasjon», utfordret Gisle Natvik Hagedorn til å utdype hvilken feilslått teori han visstnok brukte, og påpekte syrlig at «kronikken hans anvender gøy sinnamannsretorikk som får meg til å lure på hvordan jeg selv fremstår når jeg litt for ofte blir overivrig». I innlegget «Opplys oss, Hagedorn!», svarte Martin B. Holm kort og kontant, der han også ba om klarhet i hva han egentlig ble kritisert for, og ikke minst hvilken forskning som ble oversett.

Fra Sparebank 1 Markets hovedkontorer fyrte sjeføkonom Harald Magnus Andreassen avgårde et innlegg med tittelen «Har ikke peiling, trenger hjelp fra toppen av elfenbenstårnet!». «Professor Hagedorn bør forklare oss som ikke har peiling, i enkle ordelag, hva de der ute på forskningsfronten mener om dagens inflasjon og hvordan den bør håndteres», skrev han, og la til at han forventet at DN ville ha rikelig med spalteplass til disposisjon for nettopp det. Kjetil Storesletten lot heller ikke vente på seg med tilsvaret «Norge har inflasjon over hele linjen», hvor han påpekte at «Hagedorn har nok skrevet sin svovelpreken uten å ta den tunge jobben å sjekke tallene for Norge». Prisstigningen på norske varer, presiserte han, har vært på rundt 10 prosent (årlig), mens på importerte varer kun 6 prosent. Dette stemte dårlig med Hagedorns syn, som vel er noe sånt som at den høye inflasjonen i stor grad er importert.

Dagens Næringsliv tar turen opp i 12. etasje

Noen dager senere ble både nytt svarinnlegg og et intervju med Hagedorn publisert. Begge ble dagens søndagslektyre for de bakfulle masterstudentene på hyttetur i Oslomarka. «Innholdet var greit, men stilen var kanskje litt hard», svarte Hagedorn DN på direkte spørsmål om han hadde gått litt vel hardt ut mot sin kollega. Intervjuet foregikk på Hagedorns kontor, bare en vegg unna Martin B. Holms kontor. Etter intervjuets slutt banker Hagedorn på hos kollegaen. "Dagens Næringsliv vil snakke med deg om inflasjon. Jeg vet ikke hvorfor", sier Hagedorn. Ifølge DN er det de første ordene de to utveksler siden den famøse kronikken.

 Intervjuet foregikk på Hagedorns kontor, bare en vegg unna Martin B. Holms kontor. Etter intervjuets slutt banker Hagedorn på hos kollegaen. "Dagens Næringsliv vil snakke med deg om inflasjon. Jeg vet ikke hvorfor", sier Hagedorn. Ifølge DN er det de første ordene de to utveksler siden den famøse kronikken.

I innlegget «'Opplysning' om inflasjon fra toppen av Eilert Sundts hus på Blindern», utbroderer Hagedorn om kritikken. For en student uten mer makro-kompetanse enn de tre obligatoriske fagene ved ØI, er det vanskelig å se med det blotte øye nøyaktig hva den rivende uenigheten kommer av. Men skribenten skal likevel forsøke å gjengi hva det dreier seg om. Hagedorn er uenig i regnestykket til Holm. Han mener Holms beregninger undervurderer inflasjonseffektene ettersom de ikke har tatt hensyn til etterspørselseffektene av finanspolitikken og pengepolitikken, og at prissetting fungerer annerledes når inflasjonen er høy. Hagedorn mener fremdeles en utbetaling på tre tusen kroner i kvartalet som kompensasjon er en god idé selv om det ville økt inflasjonen, ettersom levestandarden også ville økt. I stedet for å øke renta for å redusere inflasjonen noe, burde man vente på at den importerte inflasjonen avtar av seg selv!

Fra elfenbenstårnet bak Stortinget der Civita holder til, kommenterer tankesmiens Steinar Juel, som i tillegg har vært i sentralbankens hovedstyre og har vært sjeføkonom, Hagedorns innlegg. «Marcus Hagedorns massive, faglige angrep på økonomikolleger koker ned til nesten ingenting: Han mener det legges for stor vekt på å få inflasjonen ned», skriver Juel. Gisle Natvik oppsummerer kritikken i DN: «Så vidt jeg skjønner mener Hagedorn at økonomer legger for mye vekt på Phillips-kurve-argumentasjon når de skal forklare inflasjon». Etter å ha greiet videre ut om hva han selv mener, avslutter han blant annet med at «Personlig er jeg lei av hele greia». Dette kunne også vært enden på visa av Observators oppsummering. Men ikke helt, ettersom Hagedorn nektet å gi seg, og senere skrev to nye innlegg.

Svarene gjengir ikke kritikken min riktig, skriver Hagedorn. Et langt innlegg avsluttes med en lenke til et notat med en modell Observator dessverre ikke har hatt ressurser til å sette seg inn i (vi har snart eksamen og ikke midler til å ansette forskningsassistenter). I skrivende stund har dessuten mengden innlegg om inflasjon, imotsetning til prisen på kaffe, falt dramatisk.

De tre vise menn ankommer stallen

Vi rekker en snartur innom SSB før inflasjonsdebatten legges trygt tilbake i skuffen for denne gang. I et DN-innlegg 23. februar skriver tre SSB-forskere at statistikken viser at prisveksten i 2022 i all hovedsak faktisk skyldtes utenlandske forhold. I et innlegg 10. mars har SSB-forskerne Pål Boug, Thomas von Brasch og Michael Graber dratt frem den makroøkonomiske KVARTS-modellen for å undersøke hvordan ulike rentenivåer påvirker norsk økonomi, i møte med internasjonal prisvekst. Selv om renta ikke påvirker de internasjonale prisene, påvirker den kronekursen. Med et absurd antall differensiallikninger og stokastiske analyser i ryggen, fastslår de følgende: «Svingningene i valutakursen i møte med økt, importert prisvekst, vil bli mindre hvis sentralbanken midlertidig hever styringsrenten litt, enn om den holdes fast». Kanskje vi bare skulle spurt disse hele tiden? Eller nei vent, da kommer 2017 tilbake med den store modelldebatten i SSB, hvorfra vi fortsatt har traumer. Det er sannelig ikke enkelt å være samfunnsøkonom.

Gjennom inflasjonsdebatten har vi lært to ting: det er mye vi ikke er enige om, og det er mye vi ikke vet.

Gjennom inflasjonsdebatten har vi lært to ting: det er mye vi ikke er enige om, og det er mye vi ikke vet. Men er det imidlertid én ting som er sikkert, så er det at uavhengig av om inflasjonen fester seg på et høyt nivå, eller glatt faller ned på behagelige to prosent igjen innen høstsemesteret begynner, er nok ikke siste innlegg om inflasjon i Dagens Næringsliv skrevet ennå. Og hvem vet, kanskje er det en av de håpefulle studentene i høstens nye bachelorkull som i fremtiden vil komme til å finne svaret. Enten fra elfenbenstårnet på Eilert Sunds hus, innenfor glassfasadene på BI eller i DNB-hovedkontoret på Barcode vil man til slutt endelig forstå: Hvordan beveger inflasjon seg?

Frem til man tør å skrive en kronikk.

Dette innlegget er sponset av pappas DN-abonnement.