Ytringsfriheten opplever markedssvikt!

Denne teksten bygger på en eksamensbesvarelse jeg leverte i Contemporary Authoritarianism and Public Spheres, et fag jeg tok på utveksling. Besvarelsen tok utgangspunkt i arbeidet med Digital Public Spheres & Hate Speech, undervist av Pablo Villareal og Leon Lewkowicz.

Foto: NRK

Jeg er i utgangspunktet en ganske stor forkjemper for ytringsfrihet. Jeg har også selv argumentert for at den på enkelte områder står for svakt i Norge, og at noen temaer har blitt så sensitive at det kan oppleves risikabelt å stille spørsmål i offentligheten. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at alle innvendinger er gode, men at dårlige argumenter helst bør møtes med bedre argumenter.

Likevel slo det meg, da jeg så Debatten om ytringsfrihet og sensur av kommentarfelt med blant andre Gaute Skjervø og Hans Rustad, hvor mange forskjellige spørsmål som egentlig ble blandet sammen.

For hva er det egentlig vi diskuterer når vi diskuterer ytringsfrihet?

Er spørsmålet om man skal få lov til å mene at innvandringspolitikken er for liberal? Om Facebook skal få slette kommentaren din? Eller om du skal få sende hundrevis av truende meldinger til en person du er uenig med?

Dette er ganske forskjellige spørsmål.

En del av diskusjonen handlet også om en påstått dobbeltmoral mellom høyre- og venstresiden. Påstanden var, grovt oppsummert, at ytringer fra høyresiden lettere blir sensurert enn tilsvarende ekstreme ytringer fra venstresiden.

Jeg tror det finnes interessante eksempler på slik dobbeltmoral. Men samtidig tror jeg at høyre mot venstre er et ganske dårlig utgangspunkt for å diskutere hvor grensen for ytringsfriheten bør gå.

Mens jeg så debatten, kom jeg derfor til å tenke på en oppgave jeg skrev i fjor, der jeg forsøkte å angripe akkurat dette spørsmålet fra en litt annen vinkel. Og siden måten jeg gjorde det på var ganske samfunnsøkonomisk, fikk jeg lyst til å dele den grunnleggende ideen med mine med-samfunnsøkonomer.

For meg er nemlig det interessante skillet dette:

La folk si dumme ting

La oss ta en ganske ekstrem påstand.

«Kvinner hører ikke hjemme i arbeidslivet.»

Jeg synes det er en idiotisk påstand. Men jeg mener også at du bør få lov til å si den.

Faktisk vil jeg mye heller at noen sier dette høyt enn at vedkommende sitter i et lukket forum med hundre andre som mener det samme. I offentligheten kan påstanden utfordres. Noen kan spørre hvorfor. Andre kan komme med motargumenter. Man kan vise til forskning, historiske erfaringer og økonomiske konsekvenser. Personen kan bli motsagt, ledd av eller kanskje overbevist.

Det er omtrent dette filosofen John Stuart Mill argumenterte for på 1800-tallet.

Mill mente at ideer burde få konkurrere med hverandre omtrent som varer konkurrerer i et marked. Dersom alle får komme med argumentene sine, vil dårlige ideer tape mot bedre ideer. Selv feilaktige meninger har en funksjon fordi de tvinger oss til å forsvare det vi mener er sant.

Det er en idé jeg i utgangspunktet liker veldig godt, og som ofte brukes som et klassisk argument mot å begrense ytringsfriheten. Men da jeg først lærte om den, våknet samfunnsøkonomen i meg. For perfekte markeder finnes jo nesten aldri i virkeligheten.

Og om det er én ting samfunnsøkonomer vet, er det at et fritt marked ikke nødvendigvis er et optimalt marked.

Markedet for tanker

Så la oss se litt nærmere på dette markedet Mill snakker om.

For at et vanlig marked skal regnes som perfekt effektivt i samfunnsøkonomisk forstand, må noen spesifikke forutsetninger være oppfylt. Det må være reell konkurranse. Aktørene må ha full tilgang til informasjon. Ingen enkeltaktører bør kunne kontrollere markedet. Og handlingene våre bør ikke påføre andre kostnader som vi selv slipper å ta hensyn til.

Dersom disse forutsetningene brytes, får vi markedssvikt.

Så hva skjer dersom vi bruker den samme tankegangen på arenaene der dagens offentlige samtale foregår, på nett-TV, TikTok, Facebook, X og i kommentarfeltene våre?

Ganske fort oppstår det problemer.

Problem nummer én – ikke alle konkurrerer på like vilkår

Tenk deg at jeg skriver en kommentar om økonomisk politikk. Ti personer svarer at jeg tar feil. Irriterende, kanskje, men helt greit. Jeg kan svare dem. De kan svare meg. Ideene konkurrerer.

Tenk deg i stedet at svarene handler om at jeg er kvinne. At noen skriver at de vet hvor jeg bor. At innboksen fylles med seksuelle kommentarer eller trusler.

Da skjer det noe helt annet.

Hvis konsekvensen blir at jeg neste gang lar være å delta i den offentlige debatten, har ikke den andre ideen «vunnet». Jeg har bare forlatt markedet.

Dette er et viktig skille som jeg synes forsvinner litt når absolutt alt puttes inn i samme diskusjon om sensur.

Å si at kvinner ikke burde jobbe er en mening. Den kan diskuteres.

Å systematisk trakassere kvinner som uttaler seg offentlig kan derimot bidra til at kvinner slutter å uttale seg offentlig.

Det siste skaper ikke mer ytringsfrihet. Det skaper mindre.

Problem nummer to – ikke perfekt informasjon

Her synes jeg Mills marked begynner å få virkelig store problemer i dag.

I et perfekt marked skal aktørene ha god informasjon om alternativene de velger mellom.

Men informasjonsstrømmen vår er ikke nøytral.

Det er ikke nødvendigvis den beste analysen av norsk klimapolitikk som havner øverst i feeden din. Det kan like gjerne være den analysen som gjør flest mennesker rasende.

Plattformene vi bruker er kommersielle selskaper. De ønsker oppmerksomheten vår, og kontroverser, sterke følelser og konflikt er ganske effektive virkemidler for å få den.

Dermed konkurrerer ikke ideene bare på kvalitet, men om flest mulig klikk!

Og dersom den mest ekstreme, skandaløse eller polariserende påstanden systematisk får større spredning enn den kjedelige, nyanserte og korrekte, har vi et problem.

Da er det ikke sikkert den beste ideen vinner. Den beste ideen druker.

Problem nummer tre – eksternaliteter

Min favorittdel av analogien!

En eksternalitet oppstår når handlingen til én aktør påfører andre en kostnad eller gevinst som aktøren selv ikke tar hensyn til.

Forurensning er standardeksempelet. Fabrikken produserer noe vi ønsker, men dersom den samtidig forurenser elven, er ikke kostnaden ved produksjonen bare fabrikkens egen, og vi må dermed finne en måte å korrigere for dette i markedstilpasningen.

Noen ytringer kan fungere på samme måte.

En person kan sitte hjemme og skrive noe ekstremt som en spøk, for å provosere eller for å få utløp for sinne. For personen som skriver kommentaren kan kostnaden være omtrent null.

Men ytringen eksisterer ikke i et vakuum.

Den kan tolkes bokstavelig og virke bekreftende på en person som oppriktig mener dette. Den kan bidra til å normalisere dehumanisering av en gruppe. Den kan deles videre uten kontekst. Den kan inngå i et miljø der stadig mer ekstreme ideer forsterker hverandre. I ytterste konsekvens kan språk bidra til vold i den virkelige verden.

Det betyr selvfølgelig ikke at staten skal forby enhver ytring som potensielt kan påvirke noen negativt. Da hadde det blitt ganske stille.

Men det betyr at argumentet «det er bare ord» ikke alltid holder.

Og her kommer paradokset

Det klassiske argumentet mot regulering er godt.

For hvem skal bestemme hva som er sant?

Hvis staten får bestemme hvilke meninger som er akseptable, beveger vi oss raskt inn på et ganske skummelt område. Autoritære regimer viser ganske tydelig hva som kan skje når myndighetene bestemmer hvilken «sannhet» som får eksistere.

Det er nettopp derfor jeg mener vi skal være ekstremt forsiktige med sensur av meninger.

Men her oppstår paradokset.

For dersom vi lar markedet være fullstendig uregulert, kan resultatet også bli at enkelte ideer aldri får konkurrere på like vilkår. Dette vil da føre til en markedsløsning hvor vi totalt sett har mindre ytringsfrihet i samfunnet som en helhet.

Ikke fordi staten sensurerer dem, men fordi menneskene som fremmer dem blir trakassert ut av debatten. Fordi algoritmen foretrekker konspirasjonen. Fordi den mest ekstreme stemmen overdøver den mest kunnskapsrike.

Da har vi laget et «fritt marked» hvor markedsmekanismen ikke fungerer.

Feil å spørre hvem som sensureres mest

Det er derfor jeg synes diskusjonen om hvorvidt høyresiden eller venstresiden blir sensurert fortest blir litt lite interessant.

Hvis en høyreekstrem person blir trakassert til taushet, er det et problem. Hvis en muslim blir trakassert til taushet, er det også et problem.

Hvis en klimaforsker ikke orker å delta i offentligheten fordi innboksen fylles med trusler, er problemet ikke at hun tilhører «riktig» eller «feil» politisk side.

Spørsmålet burde være om måten vi organiserer den offentlige samtalen på faktisk gjør det mulig for ideer å konkurrere på riktig grunnlag.

Jeg vil ha et samfunn hvor man kan argumentere mot innvandring. Mot klimatiltak. For kommunisme, hvis man absolutt føler for det. Og ja, du kan gjerne fortelle meg at kvinner egentlig burde vært hjemme på kjøkkenet. Jeg vil mye heller høre argumentet ditt og få muligheten til å fortelle deg hvorfor jeg mener du tar feil.

Men det er forskjell på å delta i markedet for ideer og å ødelegge konkurransevilkårene i markedet.

Og det er nettopp der grensen burde begynne.

Ikke ved spørsmålet om en mening er høyreorientert, venstreorientert, støtende eller upopulær. Men ved spørsmålet om måten den uttrykkes og spres på gjør det vanskeligere for andre å delta.

Mill hadde kanskje rett i at vi trenger et fritt marked for tanker.

Men han levde også 150 år før kommentarfeltet.

Og som med alle andre markeder er ikke spørsmålet bare hvor fritt markedet er.

Det interessante spørsmålet er om det faktisk fungerer.