Tid for ettertanke - Er solidaritetens tid forbi?

Av Sarah Thodesen, Masterstudent i samfunnsøkonomi

Folk kommer hjem fra julebord med slipset knyttet rundt hodet og en historie de helst vil glemme. Barn klager over for dårlige gaver i pakkekalenderen. Butikker er overfylte med billige julevarer, og utenfor haster folk forbi med handleposer fulle av ting de ikke helt vet hvorfor de har kjøpt. De klare tegnene på at det er jul. Det er en tid for gaver, god mat og fellesskap, men også en tid for ettertanke. For kontrastene i verden blir tydeligere i desember. Rundt oss bugner bordene, mens vi vet at mange lever i en helt annen virkelighet. Kanskje er det derfor julen inviterer oss til å løfte blikket og se utover oss selv.

Globale bortprioriteringer

For noen tiår siden var bistand et ord som var fylt av idealisme. Det var nærmest synonymt med varme, raushet og troen på at vi kunne gjøre en forskjell. I dag har ordet fått en annen klang. Det vekker debatt, skepsis og noen ganger direkte irritasjon. I kommentarfelt og politiske samtaler dukker stadig spørsmålet opp: Fungerer dette egentlig?

Etter mange år med stabil vekst i global bistand, så vi i 2024 en nedgang. Selv de norske bidragene falt i fjor med syv prosent, viser tall fra Norad. Kuttene rammer særlig de aller fattigste landene. Samtidig går en større del av norsk bistand til Ukraina. Behovene der er akutte og veldokumenterte, men det viser at selv et land med lange bistandstradisjoner nå må avveie moral med geopolitikk. Når Europa føler krigen tettere på kroppen, forskyves prioriteringer. Det betyr at andre land, ofte de aller mest sårbare, faller lenger ned på listen.

"Bistand er ikke en garanti for at folk blir værende, men fraværet av bistand er nesten en garanti for at flere vil dra"

Bistand har effekt

Vi leser stadig om den økende motstanden mot innvandring i Europa. Vi hører ofte argumentet «Vi må hjelpe folk der de er». Men er ikke de som sier dette ofte de samme som vil kutte bistanden? Land som opplever økt press på innvandring, strammer inn både grensepolitikken og bistandsbudsjettene. Når mennesker mister muligheten til arbeid, trygghet og utdanning i eget land, søker de mot steder der disse mulighetene finnes. Bistand er ikke en garanti for at folk blir værende, men fraværet av bistand er nesten en garanti for at flere vil dra"

Noe av kritikken mot bistand kan være berettiget. Korrupsjon er et reelt problem. Dårlig forvaltning forekommer. Enkelte prosjekter blir for dyre, andre får for lave resultater. Men argumentet om at bistand ikke har effekt holder ikke. Norad påpeker at oversikten over midlene er vesentlig bedre enn mange tror, og at hver krone kan spores gjennom omfattende dokumentasjon og kontroll. Det er vel dokumentert at bistand faktisk har effekt.

Bistand alene er ikke løsningen. Utvikling krever investeringer, politisk stabilitet og institusjoner som fungerer. Men for mange land er bistand det som skaper de første byggeklossene som gjør utvikling mulig. Private investorer vegrer seg for å gå inn på grunn av ustabilitet, mangel på infrastruktur og svak styring. Bistand fungerer da som en grunnmur som gjør at økonomisk aktivitet i det hele tatt kan komme i gang. Uten denne grunnmuren blir det vanskeligere å starte bedrifter, skoler, helsetjenester, nettopp ting som gir folk en mulighet til å stå på egne ben.

Krisen skjer nå

UNICEF rapporterer at millioner av barn står i fare for å miste tilgang til skolegang, helsehjelp og næringsrik mat som følge av de globale bistandskuttene, kombinert med økonomiske kriser og klimarelaterte katastrofer. Dette er ikke kriser som kommer senere. De skjer nå.

Da Donald Trump igjen kom til makten i vinter, kuttet han nærmest all bistand fra USA. Det som en gang var verdens største bistandsorganisasjon, USAID, ble i praksis lagt ned. Brooke Nichols ved Boston University har laget en beregning av de faktiske konsekvensene av dette. Modellen viser, selv ved forsiktige anslag, at nedbyggingen allerede kan ha kostet over 600 000 mennesker livet, og at to av tre av disse var barn.

Årets Observator-julemagasin er ute! Til jul ønsker jeg meg at kynismen ikke får vinne.

Ønske om solidaritet

Jeg kunne ha ramset opp langt flere tall, flere evalueringer og flere eksempler på prosjekter som har endret liv. Jeg kunne skrevet i detalj om hvor dramatiske konsekvensene av kutt i utdanningsprogrammer er, eller hvordan helsefremmende tiltak kan snu utviklingen for hele regioner. Listen er lang, og forskningen er omfattende.

Julen er kanskje den eneste tiden på året der vi i fellesskap senker skuldrene og tillater oss å kjenne litt ekstra etter. Vi deler, vi gir, vi samles, og vi feirer nettopp det at vi hører til et fellesskap. Kanskje er dette en påminnelse vi trenger også i møte med verden utenfor stuevinduet.

Men det jeg ønsker meg til jul, er at vi ikke lar kynismen vinne. At vi ikke gir opp idéen om solidaritet fordi verden er blitt mer krevende å forstå. Jeg håper at vi klarer å holde fast ved tanken om at vår trygghet og vårt overskudd kan deles uten at vi mister det selv. For hvis julen skal bety noe, så må det være dette: en påminnelse om at vi fortsatt kan velge å bidra. At vi fortsatt tror det nytter. Og kanskje er det der nøkkelen ligger. I troen på at en verden med litt mer solidaritet, og litt mindre frykt, faktisk er mulig.