Topp fem album - in the big twentyfive

Kunsten å lage et musikkalbum er døende — og det er et av mange symptomer på

moderne dekadanse. Kall det en slags kulturell degenerasjon.

I den digitale tidsepoken, den såkalte «streamingæraen» innen musikk, handler det mer om salgsproduktet enn det helhetlige bildet. Man kjøper tross alt ikke hele album på platekompaniet lenger, man streamer heller de enkelte låtene man liker best. Streamingæraen er altså synonymt med «single-æraen», der et album i større grad er en samling av individuelle låter i stedet for å være en helhet.

I tillegg til å være musikkanmelder i Observator har Noah Leonthin intet mindre enn tre jobber. Tidligere barnegeni/pøbel ved Blommenholm Barneskole gir nå tilbake til lokalmiljøet som SFO-assistent. Rollen sjonglerer han med virke som skoleassistent ved Ramstad Ungdomsskole og butikkansatt på Coop Dønski. Favoritt-barnebarnet til bestemor.

Låtene du liker best, er som regel de samme man blir tvangsforet på sosiale medier. Mennesker flest er tross alt flokkdyr med liten kapasitet for kritisk tenkning. Det var tross alt ikke før på midten av 1600-tallet at Rene Descartes ble det første mennesket til å være klar over egen eksistens, og da hadde vi allerede eksistert i nærmere 300 000 år som art. I dag defineres vår tilværelse av sosiale medier, og vi blir manipulert av algoritmene som styrer feedene våre. Vi er på mange måter tech-milliardærenes marionetter i dårlige skjulte oligarkier; så neste gang du hører på Tobias Sten sin nye sang som du hørte på TikTok så burde du tenke deg om to ganger.

Uansett har denne utviklingen i musikkbransjen har gjort det mindre profitabelt å ha en kunstnerisk tilnærming til det å lage et album. Plateselskapene har funnet ut av man heller kan lage overvektige og svulmende album, hvis voldsomme BMI-er bidrar til å blåse opp salgstall. MUSIC av Playboi Carti, har hele tredve låter. En repetetiv og uinspirerende affære. MUSIC fikk en av de største streamingdebutene noensinne, med 139 millioner streams første dagen. Etter en uke eller to gikk albumet i glemmeboka hos de fleste, takket være at musikken var dritkjedelig.

På andre siden av spekteret har man mer sjenerte album, som seksten minutter lange Eden av Ballinciaga; et album som snur i døråpningen før det makter å si hei. Det virker som mange er redde for at lytterne skal begynne å kjede seg før sangen slutter, og dermed har norske hitlister de siste årene vært preget av to minutter lange sanger med fengende deler som fint kan anvendes i en fjorten sekunder lang video. Sånn sett har TikTok gjort irreversibel skade mot musikkbransjen, ettersom man gjør kompromisser mot kvaliteten på kunsten i fordel for å tilrettelegge for trender.

I en kulturell degenerasjon finnes det dog unntak til de nye spillereglene, derav denne artikkelen om fem albumer fra 2025 der hele produktet er verdt å lytte til. Respiratorer som puster liv i døende kunst. Noe i den duren i hvert fall.

Honningbarna - Soft Spot

h

I tillegg til å få enhver rødgrønn velger (politisk referanse) Til å måtte skifte undertøy, er Honningbarna bredt omtalt som et av Norges beste liveband. Bortskjemt med gode kritikker er de også.

Soft Spot er bråkete, brutal, men også fengende punk rock. I tekstene blander de sine sedvanlige politiske budskap, som i “ditt hjertes Hizbollah, med enklere hverdagslige budskap som i “Festen som aldri stopper”. Selv om gitaren er brutal og til tider litt voldelig, er tekstene snillere -

“maybe that´s the real punk rock”, som det heter så skjønt i den nye Supermann-filmen. I hvert fall i klippene av den som jeg har sett på Instagram Reels — jeg gidder jo faen ikke å se hele den to timer lange filmen.

Uansett så er Honningbarna flinke gutter, og verdt å høre på. Ved mindre du liker ro og synes høy musikk er overstimulerende. Da burde du høre på noe annet. Personlig liker jeg å ha litt støy på øret for å dempe melankolien som spiser oss alle innenfra.

Beste låt: Festen som aldri stopper / Ditt hjertes Hizbollah

Clipse, Pusha T, Malice - Let God Sort Em Out

Rapduoen bestående av brødrene Pusha T og Malice, returnerte i år med sitt første album på femten år. Av de to brødrene er Pusha T klart mest kjent - både for sine samarbeid med Kanye West da han var psykisk tilregnelig, samt å disse Drake så voldsomt at han ble tvunget til å ta del i livet til sønnen. Det er utrolig hva som kan skje når voksne menn dedikerer dikt til hverandre.

Clipse leverer godt lyrisk, og kommer i kjent stil med stikk til større fisker i rap-bransjen. Høydepunktet kommer dog i form av produksjonen til Pharrell Williams. Mannen mest kjent for å lange sanger til filmserien “Grusomme meg”, har byttet ut familiefilmer med slem hip-hop som hadde gitt selv forsiktige Knut Arild Hareide (politisk referanse) lyst til å lange dop i Chicagos kalde og harde gater. Godt er det. Brødrene har i tillegg fått med seg dyktige gjesteartister som ikke skuffer, blant annet Kendrick Lamar og Tyler The Creator.

Kort oppsummert er Let God Sort Em Out et vel gjennomført album for deg som liker hip-hop laget av slemme ringrever.

Beste låt: So Be It

Ari Bajgora - Valget å gå, og vi gikk

Norge har det siste året blitt tatt med storm av en søt albansk Ola Svenneby look alike. En mann med så mye sjarm at han får deg til å glemme at han synger om utroskap og doplanging. Et friskt pust i en norsk rapsjanger der mye høres ut som billige importvarer fra vest for norskekysten.

Selv om flowen tidvis er repetetiv, og tekstene ikke er foruten klisjer (for eksempel låttittelen Hvis jeg kunne fly), så er Ari Bajgora et bevis på at karisma tar deg langt. Han synger på en måte som får deg til å heie på kjærligheten.

Albumets beste egenskap er at det åpenbart er lagt innsats, lidenskap og kjærlighet i det. Den kommersielle suksessen viser at man ikke nødvendigvis trenger å ha korte formelbaserte sanger for å oppnå de store tallene, og derfor respekterer jeg dette albumet inderlig. Selv om det ikke er perfekt.

Beste låt: Kanskje til nytte / Mari&Hannah

Maribou State - Hallucinating Love

Maribou State sitt album Hallucinating Love tar utgangspunkt I soul og elektronika i sin melankolske eskapisme. Den engelske produsentduoen består av Chris Davids og Liam Ivory. Davids har slitt med en hjernelidelse i årene før albumets utgivelse, som nok har vært en kreativ stimulus for duoen i unnfangelsen av albumet.

Resultatet er et fengende soundtrack til både livets mørke og livets lysglimt, som jeg anbefaler enhver å lytte til. Hallucinating Love er et elektronisk album med lite tekster, som gjennom følsom produksjon likevel klarer å skape en emosjonell resonans. Show, don ́t tell, er det noe som heter, og her uttrykkes mye følelser i det estetiske fremfor det lyriske. Det er som om hver note og trommeslag bærer et preg av melankoli og av Davids tidligere alvorlige helseproblemer. Sånt gjør musikk magisk.

Beste låt: Blackoak

Cezinando - Sinekyre 3

Alle store kunstnere kjennetegnes av en ustabil sinnstilstand, og i dette selskapet finner man Cezinando. Søte Cezinando som lagde “Håper du har plass” er byttet ut med en manisk møbeltyv. På godt og vondt. Resultatet er i hvert fall et kaos med både glimrende høydepunkter og ulyttelig søppel; en slags manifestasjon av et bipolart sinn. Der låter som “Valentines”, “O.S.L.O Konfidensiell” og “Hot flash photography»” er de vakre fjelltoppene, mens låter som “Hele kvelden!” Og “Edvard

Grieg (Remix)” er de dype og gjørmete dalene. Valentines utgjør for meg en av årets beste låter, og Hele kvelden! er kanskje blant de verste.

Uansett står det respekt av å gi ut et slikt album, selv om det ikke når opp til hans to forrige. Albumet har en gjennomgående estetikk, dog noe i overkant grumsete; i motsetning til for eksempel Undergrunn sine “Memoarer” som føles mer ut som uavhengige låter uten et lim som binder det hele sammen. På mange måter gjør Sinekyre 3 en god jobb med å male et bilde av Cezinando som kunstner, og derfor respekterer jeg det - selv om jeg ikke digger det.

Beste låt: Valentines / Hot flash photography