Gebyrhelvete

Gebyrhelvete er starten på en miniserie om skatter, avgifter og gebyrer. Skrevet av Mads Leonthin, redaktør i Observator, og masterstudent i samfunnsøkonomi på femte året.

I sommer tok jeg meg friheten til å bestille en mye yndet tur til Napoli – for å endelig se magikeren Fred Again live. Billettene sikret jeg meg i sommer, og etter som reisefølge var noe uvisst på bestillingstidspunktet satte jeg navnet på ønsket reisefølge når jeg bestilte flybilletter fra Norwegian. Heldigvis for meg ville ønsket reisefølge være med på tur, så mine utfordringer ligger ikke der.

Utfordringene begynner når jeg, som den lavpanna idioten jeg er, ikke registrerte fullt navn på reisefølge. Flybilletten satte jeg på fornavn og mellomnavn, og mangler derfor et ekstra mellomnavn og etternavn. Dette tar jeg så klart selvkritikk for. Samtidig ville vår tredje date fått trolig fått oppstartsproblemer om jeg ble lagt i håndjern ved gaten for mine synder.

Når jeg går inne for å endre, presenteres jeg for en rekke valg. Rette navn som er stavet feil? Om det er flere enn 3 bokstaver, 650 kroner. Legge til mellomnavn? 650 kroner. Legge til etternavn? 650 kroner. Bytter du fysisk passasjer? – 650 kroner. Endringen gjør jeg altså på egenhånd. De har null kroner i servicekostnad for å utføre endringen. Gebyret er altså på 36 % av det billetten koster. Minner om at vi ikke lenger trenger fysiske boardingkort, så gebyret er utelukkende fordi de har balletak på meg. De vet at om jeg ikke betaler, så er flybilletten min ubrukelig. Det er rett og slett blackmailing utført av min egen reisepartner.  

I bibelen sto David opp mot Goliat. I denne omgang var jeg dessverre sjanseløs mot Norwegian.

Med svak selvinnsikt og stor tro på eget taleapparat bestemte jeg meg for ringe kundeservice. Norwegian, som fleste andre store organisasjoner, møter meg med en tre minutters monolog - før du kan gjøre noe som helst. Hei og velkommen, denne samtalen tas opp til opplæringsbruk, ønsker du engelsk kan du taste 9, all informasjon om hva du kan gjøre selv på hjemmesiden, og klassikeren – vi har for tiden svært lang ventetid. Det tar omkring to og et halvt minutt før jeg kan sette i gang med de ulike valgene. Min dopamin-infiserte hjerne ville knuse mobilen i veggen allerede før jeg ble satt i en 32 minutters lang ventekø. Kundeservicen er så klart outsourcet utenlands grunnet vårt høye kostnadsnivå her til lands. Derav måtte en særdeles hyggelig dame høre meg forklare på engelsk hvilken dyp urett jeg var i ferd med å bli satt utfor. I kampens hete ytret jeg «I am a journalist, and I WILL write about this." Jeg fikk plutselig dårlig tid til å etablere en avis, for journalist var jeg altså ikke. Tålmodig forteller damen at hennes hender også var knyttet, og at jeg bare måtte

akseptere tapet og lære til neste gang.

Heldigvis er det god konkurranse blant flyselskapene så jeg kan jo bare benytte et konkurrerende selskap ved neste anledning ... I gode gamle dager så kunne du fly til Barcelona for 699 ,- (omtrent prisen av et mellomnavn) med to gratis innsjekker av bagasje,  vann og kaffe. Lurer på hvorfor den forretningsmodellen ikke hadde livets rett. Uansett, shoutout Flyr – du var en ekte en, og det var trist å se deg gå.

Napoli leverer varene selv om Norwegian ikke gjør det.

Opplevelsen minte meg på noe som har irritert meg lenge. Store selskaper, banker og staten benytter markedsmakten sin, og pålegger oss gebyrer og avgifter som vi ikke kan avsette oss. Dette er ikke en kritikk av moms eller andre viktige inntektskilder for velferdsstaten vi elsker. Men oppretter du en bankavtale i dag så betaler du mellom 3500-5000 kroner i etableringsgebyr. Prosessen er automatisert, og gjennomføres på rundt 90 sekunder om du er en erfaren saksbehandler – slik jeg en gang i tiden var. Beløpet bakes inn i den totale lånesummen, og kamufleres gjennom en liten økning i månedsbeløpet vi betaler. Om etableringsgebyret skulle betales upfront ville det jo skapt ragnarok for en hver kostnadsbevisst kunde. Fakturagebyr per måned påløper mellom 60 til 90 kroner hver måned. I gamle dager ment for å dekke kostnadene til postvesenet, men i e-fakturaens æra så er det også et beløp tatt ut av tynne luften. Bankens inntjening på låneavtalen er differansen på renten den låner penger til – mot renten banken låner ut + gebyrer og avgifter. Der hvor det ofte er konkurranse mellom bankene på hvilken rente som tilbys, ligger ofte magien i nettopp disse gebyrene. Gebyrene utgjør forskjellene mellom rente og effektiv rente, og i motsetningen til på renten, får vi sjeldent muligheten prute på disse kostnadene.

I en fjern fortid bedrev jeg arbeid med å selge bankavtaler på vegne av en internasjonal bank. Også her lå mye i av magien i en rekke gebyrer og marginer jeg helt aldri rakk å forstå. Påslaget på avtalen var da ikke rente, men noe som het faktor. Mekanismen var den samme – bedre faktor, desto høyere gebyrer, avgifter og forsikringsvilkår på avtalen. Blir en fødd av venstrehånden, ja da får du et proporsjonalt klask av høyre hånd.

 Disse gebyrene er en viktig inntjeningskilde for bankene. Med god nok konkurranse mellom bankene ville problemet i stor grad løst seg selv – fordi vi kan velge selv hvor vi ønsker å inngå låneavtaler. I dag har vi ikke den konkurransen. De store spiser de små – og stordriftsfordelene rår. Sbanken og Danske Bank sin skjebne den siste tiden er gode eksempler.

I 2022 har DnB og Nordea totalt 60% markedsandel for utlån til personmarkedet. Det siste året har de to bankene fullført oppkjøpene av henholdsvis Sbanken og Danske Bank (personmarkedet).

I bunn og grunn kan en mene hva man vil om disse magiske gebyrene. En bedriftsøkonom vil nok hevde at business is business - dont hate the player, hate the game. En tradisjonell samfunnsøkonom vil nok fordømme bedriftsgebyrene, men forsvare økte avgifter og gebyrer som kostnader til staten. Its just the name of the game. Stoltenberg sa det presist på et foredrag hos BI. Den viktigste forskjellen mellom samfunnsøkonomer og bedriftsøkonomer er at samfunnsøkonomer betrakter skatter og avgifter som en inntekt, mens bedriftsøkonomer anser de som utgifter. Paradokset er at store bedrifter maksimerer marginene sine ved hjelp av gebyrer og avgifter – og derav også betrakter de som inntekter.

Det vi bør vokte oss for er å forveksle avgiftene med verdiskapning. Kortsiktig så viser avgiftene seg som økt inntjening og bedre marginer for selskapene. I realiteten er det kun omfordeling av inntekt. Avgiftene er penger som tas fra oss, befolkningen, og gis til Norwegian, banken eller andre aktører uten at vi får noe verdi igjen for det. Alternativt kunne vi brukt disse pengene på varer og tjenester vi faktisk ønsker oss, som ville vært en mer produktiv bruk av ressurser.