Tone Enger - en konstant ved det økonomiske institutt

Skrevet av Fride Nordstrand og Ada Marie Tronshart

Tone Enger har jobbet i administrasjonen ved Økonomisk Institutt siden hun var 17 år gammel. Nå, etter 50 år, skal hun pensjonere seg. Observator var heldige og fikk intervjuet henne før hun gikk ut av dørene på Eilert Sundts hus for siste gang.

I forkant har hun informert om at et intervju om hennes arbeidsliv ikke nødvendigvis er beste bruk av neste siste arbeidsdag. Hvert fall ikke etter gårsdagens feiring og oppmerksomhet i form av taler, kake og gaver. Av respekt for Observator har hun likevel sagt ja.  Med disse faktorene til grunn er vi preget av ærefrykt. Dette kan ikke gå galt, Tone er tross alt en bauta ved instituttet. Vi må være profesjonelle, stille spørsmål som er innsiktsfulle, og gjerne litt smarte.

Når Tone kommer inn i kaffebaren, merker vi hvordan stemningen letter. Tone utstråler trygghet og vennlighet. Dog gir hun inntrykk av å være en kvinne som sitter på mye intern informasjon fra instituttet oppigjennom årene. Tone setter seg ned, og vi starter intervjuet.  

Del 1: Tilbake til den første dagen

“Husker du den aller første dagen din her?”. Tone ler og svarer: “Jeg husker hva jeg hadde på meg”. Hun hadde nemlig på seg en hvit t-skjorte med grønne fallskjermer på, og husker at det var ekstremt varmt sommeren 1975. Litt sånn som sommeren 2025.  

Videre forteller hun om hvordan Blindern har en helt spesiell lukt. En lukt som hun ikke har opplevd noe annet sted. “Det er noe med disse mursteinsbygningene. Når sola får stått og tørka opp bygningen sånn at den er helt gjennomvarm. Det lukter veldig spesielt.” Vi tenker dette er en lukt Enger kommer til å savne.   

Men nok om lukten av Blindern. Var første arbeidsdag stressende?: “Ja, jeg var jo spent og nervøs. Det var ikke akkurat sånn at jeg sov veldig godt natta før. Men samtidig var jeg nok litt ung og dum, så jeg var ikke helt i stand til å grue meg ordentlig. Men nervøs, det var jeg.” 

Også lurer du kanskje på, hvorfor en 17 år gammel jente hadde lyst å jobbe ved et institutt, hvor de fleste av kollegene var middelaldrende menn som bare var opptatt av skatt og marginalkostnader. Jobben fikk hun ved en tilfeldighet: “Det var broren min som hadde sett utlysningsteksten, som sa at dette er sikkert noe for meg. Jeg skulle jo bare være her et år”. Men slik ble det ikke. 

Fride spør om det var fordi hun trivdes så godt. Da svarer Tone: “Det er noe med at når universitetet først har fått tak i dag, så slipper de ikke skjønner du. Du må ikke begynne å jobbe her”. Dette sier hun med et glimt i øyet.  

Del 2: Studentene og instituttet 

Hvordan har du opplevd utviklingen på instituttet gjennom disse årene? 

Tone påstår først at studentene ved instituttet ikke har forandret seg så veldig. Men videre forteller hun likevel at studentene i dag klager mer enn de gjorde før i tiden. Man har i dag større forventning om en tettere oppfølging fra instituttet, med et undervisningsopplegg som er mer til stede. Tone eksemplifiserer dette med at studentene i dag klager over at de får for lite skrivetrening, men for 40 år siden hadde de så vidt forelesninger, og seminarer var det ikke snakk om. “Det var to bøker som var veldig viktig. Den ene var forelesningskatalogen, den lå I svære paller i foajeen. Det var der undervisningen for hele UiO sto. Også var det studiehåndboka. Det var den boka der alt av pensum, forskrifter og regler sto. Det var ikke sånn at du måtte kjøpe den hvert år, for det var ikke sånn at man endret pensum hvert år. Det var sjelden. Så da måtte man kjøpe studiehåndboka og skaffe seg forelesningskatalogen. Også måtte man finne ut av resten skjææl. 

Kjønnsbalansen på instituttet har også endret seg veldig. “Men strengt tatt så er det jo fortsatt skjevfordelt nå også ." Det er ikke så veldig mange kvinnelige ansatte, men en del kvinnelige stipendiater. Det er i ferd med å bedre seg, det er det, men da jeg begynte var det bare to.”

Er det noe ved instituttet du håper aldri endrer seg? 

Tone forteller at hun håper at det gode miljøet aldri forandrer seg, og at det alltid har vært et godt miljø mellom det vitenskapelige fakultet og administrasjonen. Det har visst nok vært konflikter på andre institutter, noe som er helt forståelig. “Det har det aldri vært på samfunnsøkonomi. Har det vært noe, så har det vært sånn at det har gått an å ta det opp og snakke om det. Og det håper jeg ikke endrer seg”. Likevel understreker hun at studiet må forandre seg. “Altså vi er jo ikke her bare for vår egen del”.  

Del 3: Veien videre 

Hva vil du si til unge som akkurat har begynt her nå? 

Tones beste råd er å starte kollokviegrupper, og bemerker at hun har kolleger på instituttet som fremdeles er sammen med kollokviegruppene sine.  “At alle skal sitte på hver sin tue og lese alene er veldig, veldig dumt. Alle har ups and downs. Man møter noen dager der det er litt motbakke, og det må man bare komme over. Altså, alle har det sånn, men da er det også bra med kollokviegrupper. Det kan hjelpe med å støtte hverandre.”   

Vi spør videre om hun liker all oppmerksomheten rundt at hun pensjonerer seg. Da svarer hun at hun heller liker å se andre hun har vært med å utdanne få oppmerksomhet, “Og plutselig en dag er de sjefsøkonom her eller finansminister der”. Hun husker spesielt tiden da Stoltenberg studerte her, og forteller at da han var foreleser på det som het grunnfag, gikk jenteandelen på instituttet betraktelig opp. “Er det sant?” spør Ada. “Ja, det er faktisk sant. Det er ikke tull en gang”.  

Tiden vi har fått med Tone begynner å gå mot slutten, men vi spør om hun har noe mer å legge til. Da svarer hun: “Dere skal bare ha med dere pågangsmot. All den gutsen dere trenger for å komme gjennom masteren deres. Det går bra vet du”.   

Og etter hele 50 år ved instituttet har selvsagt Tone Enger satt sine spor. Vi har hørt med noen av kollegene hennes og spurt om de har lyst å komme med noen innspill. Vi fikk svar fra kontorsjef Brita og instituttleder Karen Helene. 

Instituttleder Karen Helene: Tone etterlater seg et stort tomrom. Med henne forsvinner 50 års akkumulert kompetanse. Hun har alltid hatt stålkontroll og full oversikt. Alltid blid og full av energi, og villig til å tenke både pragmatisk og nytt. Hun etterlater seg noen store sko som ikke er enkle å fylle. Hun vil bli veldig savnet. 

Kontorsjef Brita: Tone var en grunnpilar ved instituttet, en konstant vi alltid har kunnet regne med. Hennes evne til å tilpasse seg alle endringene som har skjedd på arbeidsplassen de siste 50 år er formidabel. For hele administrasjonen har Tone alltid vært en lagspiller. Hun har vært en raus og trygg kollega som stiller opp, er lojal og tar ansvar. 

Vi avslutter intervjuet med å spørre hvordan hun planlegger å bruke siste dag. Til dette svarer hun: “For å si det sånn." Det er ikke så varmt. Jeg er ikke i t-shorte med fallskjermer på. Jeg skal ha en veldig kort dag. Jeg skal få tømt resten av kontoret, sånn at det er klart til rengjøring. Jeg skal gå rundt i gangene og si ha det til alle venner og kolleger. Så reiser jeg til lunsj.