Krangleskatten

I årets valgkamp ble formueskatt ett av de store temaene. Det er besynderlig sak, formuesskatten. Omkring 38 milliarder dominerte brorparten av et statsbudsjett med totale inntekter på 2 838 milliarder i 2024. I prosentandel utgjør det omkring 1,4 prosent av det totale budsjettet. Trekker fra inntekter fra oljeutvinning og avkastningen til SPU utgjør skatten ca. 2,5 % av budsjettet. Formuesskatten utgjør altså en dråpe i havet. Hvorfor ble formuesskatten årets store politiske spørsmål?

Aksjon for borgerlig valgseiere, det norske gründermiljøet og flere profilerte norske investorer bydde opp til dans. Budskapet er at formuesskatten svekker investeringskapasiteten til norske selskaper, favoriserer utenlandsk eierskap ovenfor norsk eierskap, presser fram unødvendige utbytter og svekker vilkårene for norske vekstselskaper. Det er ikke norske bedrifter som betaler formuesskatt. Det er eierne bak selskapet. For mange betyr dette en skatt på eiendeler som er bundet opp i selskapet deres. Har man ikke summen den norske stat krever, må man ta ut utbytte fra selskapet for å dekke summen. På utbytte påløper en skatt på 37,84 prosent. Formuesskatten utløser i disse tilfellene et beløp langt høyere enn sin originale sats. For de som har en høy formue, er det ofte utbytteskatt som virkelig gjør ett innhogg, gitt at man ikke sitter med masse kontanter på konto. I sum utgjør totale skatter og avgifter som norske selskaper kan måtte betale en lang, lang smørbrødliste. En må ikke nødvendigvis ha lakserosa blazer og tørkle i halsen for å si seg enig det totale norske skattetrykket er hemmende for økonomisk vekst.

Som vi ser er det nok av skatter og avgifter og holde styr på. Alle skatter har økonomisk negativ effekt, så da bør det være betimelig å spørre seg om skattetrykket ikke er grensen til nådd.

Norske økonomer er ikke enige om effektene av formuesskatt. Samfunnsøkonomer fra Frisch-senteret finner at formueskatten øker insentiver for norsk sysselsetting. Humankapitalen inngår ikke i skattegrunnlag slik som kapital, og eiere bør derfor prioritere å ansette flere, enn å bygge opp kapital som senere må beskattes. På NHH finner Karin Thorburn og Jøril Mæland ved institutt for finans at formuesskatten tvinger eiere til utbytter som svekker vekst og investeringer, øker risikoen for grunderskap, gir likviditetsproblemer i unoterte og ulikvide selskaper og favoriserer utenlandsk eierskap ovenfor norsk.

Også i egne rekker på NHH er det splid. Samfunnsøkonomene Schjelderup og Moen finner at investeringseffekten er langt mindre, risikobelastningen ved skatten kan overdrives og at fordeling og legitimitet i skattesystemet veier tungt. Der avdelingen for finans benytter finansielle modeller og "case-studier" lener samfunnsøkonomene seg mer på empirisk data og regresjonsanalyser. Med solid forskningsgrunnlag finner altså økonomene fra samme institusjon forskjellige utfall. Mye av magien i økonomiske modeller ligger i forutsetningene – som forskerne setter. Et godt trent økonomisk øye vil derfor ofte kunne finne konklusjonen til en modell i nettopp forutsetningene. Så tror jeg det ligger mye i det Jens Stoltenberg nylig sa i et foredrag på BI: "Vi samfunnsøkonomer anser skatter som en inntekt. Her på BI vil nok de fleste av dere betrakte skatter som en kostnad." Det er ingen stor hemmelighet at de fleste samfunnsøkonomer befinner seg på laget for formuesskatt, mens finansmiljøet ofte står på motsatt side av banen.

 Om man sier seg enig i at formuesskatten har negative virkninger på norsk økonomi, må vi en kost-nytteanalyse se på hva formuesskatten bringer til bordet. Ser vi på det i økonomisk perspektiv gir skatten 38 milliarder rett inn i statskassen. Flere forskningsrapporter viser at skattleggingen kan ha noen positive effekter på sysselsettingen. I samfunnsperspektiv bidrar skatten til omfordeling og forhindrer konsentrasjonen av rikdom. Men, la oss være litt nådeløse her. 38 milliarder er en fillesum på Norges statsbudsjett. 65 % av årlige utgifter norsk bistand. 70 % av et nytt regjeringskvartal. Og inntektene fra formuesskatten går ikke direkte til de som burde fått de.Hadde de 38 milliardene vært en kontantoverføring til de 700 000 fattigste utgjør det 54 000 i året. Det er omfordelene politikk alle kan støtte seg bak.

Selv om 38 milliarder er lite penger i norsk målestokk og formuesskatten ikke har de direkte omfordelene effektene den burde hatt, betyr det ikke at skatten ikke er virkningsfull. Skatten handler om verdier. Som min mor alltid har sagt, "det viktigste her i livet er gode verdier." Og hun bryr seg ikke om penger. Det er mulig formuesskatten er et helt avgjørende "samfunnslim" i. Vi nordmenn har stor rettferdighetssans. Følelsen av at forskjellene vokser er svært skadelig for et samfunn. Venstresiden ønsker et samfunn med små forskjeller. Her ligger også deres noe sleipe, men likeså geniale retoriske grep. Formuesskatten ble presentert som den eneste rette veien til å omfordele rikdom og sikre rettferdighet. Enten er for formuesskatt eller så er du imot velferdsstaten og sykehjemsplass til din bestemor. Min påstand er at tilnærmet alle nordmenn verdsetter det norske felleskapet svært høyt. Men solidaritet er ikke en tilbudt tjeneste det offentlige har monopol på . Solidaritet finnes på arbeidsplassen, fotballaget og i vennegjengen. Mennesker som hjelper andre mennesker. Formueskatten er ikke den definerende brikken som holder den brilliante norske samfunnsmodellen sammen. Når vi skal sikre vår velferdsstats videre eksistens må vi derfor benytte mer helhetlige perspektiver.

I årets skolevalg gjorde borgerlig side slamdunk med over 55 prosent av stemmene. Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste skolevalg noensinne. En del eksperter peker på at høyresiden er bedre til å nå de unge der de er, nemlig på Tiktok og Instagram-reels. Blant mange unge har det plutselig kommet en kjempeinteresse for både næringsliv, formuesskatt, og veien ut av matrisen. 

En periode florete det memes av unge 16-åringer som fordømte formuesskatten og vurderte første fly til sveits om det ble rødgrønn regjering. "Skjønner de ikke at de aldri kommer til ha en formue å betale av en gang?" Slik retorikk er skadelig. Vi må faktisk la dem drømme. Slik som noen drømmer om å bli fotballproff, arkitekt eller skuespiller, så må det faktisk være lov å drømme om å bli rik. Det er faktisk noe solidarisk over drømmen om å skape arbeidsplasser - selv om det bakenforliggende motivet kanskje er Range Rover og infinity pool.

Kontoen min vs middagen min denne uken..

At de unge bryr seg om egne muligheter, formuesskatt og næringsliv betyr ikke at det ikke setter pris på fellesskapet og velferdsstaten. Og de som enda ikke gjør det, kommer til å gjøre det etter hvert – selv om de kanskje må oppleve å brekke et ben, miste jobben eller se en vakker sykepleier ta vare om noen de er glad i først. Først og fremst er vi unge opptatt av å få muligheter. At det finnes et sterkt næringsliv som vil ha oss når vi er ferdig utdannet. At det går an å komme seg inn på boligmarkedet. At vi ser at skatten vi betaler gjør god nytte for seg. For ungdommen er det viktig at det kommer inn nok oksygen til bålet – slik at flest mulig av oss kan komme i jobb.

Det beste forslaget jeg har sett så langt vedrørende skatteforliket stammer fra Harald Hauge, som har samarbeidet mye med min arbeidsgiver Abelia om skattepolitikk. Harald og Abelia mener vi bør legge bedre til rette for ansattes medeierskap i bedriften. Medeierskap gjør at alle i bedriften har sterke incentiver for å trekke i samme retning. Det fremmer innovasjon og omstillingsevne. Og viktigst – det omfordeler konsentrasjonen av formue. De ansatte i bedriftene står for majoriteten av verdiskapningen i Norge. Det bør derfor være helt naturlig at de ansatte også får være med på verdiutviklingen i selve selskapet. Personlig mener jeg de bør staten bør legge drastisk til rette for dette. Kanskje en mulighet kunne vært å gi bedriftene mulighet til å skrive av aksjekjøp til ansatte på skatten. Dette bør være en ordning for alle, ikke bare partnere og direktører. Er dessverre ikke skattejurist, men her bør det jobbes masse for å finne kreative løsninger. Om alle i Norge får litt formue så slipper vi hele debatten.

 Derfor trenger vi et bredt skatteforlik som hensyntar vekst og muligheter for ungdommen. Implisitt i dette ligger at vi må ha økonomisk vekst, sterke bedrifter og sterke insentiver for å jobbe. Formuesskatten er ikke dealbreakeren i systemet - også Sveits har formueskatt. Næringslivet må få både tillit og stabilitet for å vokse. Norsk eierskap er viktig. Når vi unge er bekymret for at kapital og oppstartsselskaper skal forsvinne ut av landet er det ikke fordi vi er medlem i " de norske Rikingers Fanclub", men fordi vi ser våre fremtidige muligheter forsvinne til andre. Vi bryr oss om omfordeling – men vil se grep med direkte effekter. De som har minst, bør få kraftige skattekutt. Studenter bør tjene på å jobbe, også utover den satsen som er satt i dag. Jobbmarkedet må være fleksibelt, og det bør være lett å ansette oss.

Oppsummert – gi oss et stabilt og langsiktig rammeverk med gode muligheter, insentiver for å jobbe hardt og et sterkt næringsliv som vil ansette oss. Skattesystemet bør designes for folkets beste - ikke for å sikre staten mest mulig inntekter. Et samfunn med rettferdig fordeling og mange muligheter. La folk eier aksjer der de jobber, uansett stilling.  En offentlig sektor med spennende og givende oppgaver å løse. Så skal vi med glede og stolthet ta oss av velferdsstaten i tiårene fremover. Men skatteforliket bør skje på de unges premisser – ikke politikernes.