To valutaer, én økonomi: Historien om Argentinas Blue Dollar

Da jeg skulle betale min første husleie i Buenos Aires, fikk jeg beskjed om at den måtte betales kontant, ikke i pesos eller dollar, men i såkalt Blue Dollar-kurs. Jeg satt der som et spørsmålstegn. Utleieren forklarte meg at han på denne måten kunne få flere pesos per dollar enn ved den offisielle kursen. Dette hadde jeg aldri hørt om. Deretter la han til: «Alt du har lært om økonomisk teori, gjelder ikke i Argentina.»

Foto: Alamy

Blue Dollar: Historisk bakgrunn og kapitalflukt

På begynnelsen av 1900-tallet var Argentina nærmest et synonym for velstand. Landet fløt over av naturressurser, eksporterte landbruksvarer i verdensklasse og ble ansett som et økonomisk fyrtårn i Sør-Amerika. Etter hvert begynte glansen å falme. Politisk uro, økonomiske kriser og et vedvarende gap mellom statens inntekter og utgifter svekket grunnmuren i økonomien. Følgelig ble inflasjonen et problem som stadig vendte tilbake.

Folk mistet tilliten til pesoen, og når tilliten forsvinner, flykter kapitalen. Mange begynte derfor å veksle til dollar eller ta pengene ut av landet. Myndighetene så at dollarreservene forsvant som dugg for solen, og forsøkte å stoppe utviklingen ved å sette «hengelås» på dem. I praksis ble det begrenset hvor mange dollar både innbyggere og bedrifter kunne kjøpe. Dette skapte imidlertid en enorm etterspørsel som staten ikke kunne dekke. Og slik som vann alltid finner en sprekk i muren, fant folk en ny måte å handle på. Slik fikk svartebørsen, eller Blue Dollar, sitt inntog i argentinsk økonomi.

Hvordan markedet fungerer

På dette markedet ble amerikanske dollar kjøpt og solgt til en kurs langt over den offisielle, den såkalte Blue Dollar. For argentinerne betydde det at de måtte bla opp flere pesos for hver dollar de ønsket, mens turister kunne nyte fordelen og få flere pesos for hver dollar de vekslet.

Langs gatene står såkalte arbolitos, mellommenn som tilbyr denne uoffisielle valutavekslingen. De roper «¡cambio, cambio!» for å lokke forbipasserende til å veksle. Det finnes flere forklaringer på navnet arbolito, som betyr «lite tre», men min personlige favoritt er at det viser til juletreet, et symbol på håp, fellesskap og fornyelse.

Ett av 23 bilder av mine venninner og meg på fanget til vår favoritt arbolito.

Jeg har selv vekslet dollar hos en arbolito, og situasjonen føltes helt absurd. Først forhandler du deg frem til en kurs, før du følger arbolitoen til hans «kontor». Vi gikk gjennom en metallport, ned i en kjeller og videre gjennom tre dører som han låste opp med det feiteste nøkkelknippet jeg noensinne har sett. Da vi kom ned, var bordet hans dekket av stabel etter stabel med sedler, tunge som murstein, og ved siden av stod en pengetellemaskin. I starten var det litt skremmende, men arbolitoen var fascinert over at vi var fra Norge, og spurte til og med om å ta bilde med oss. I retrospekt innser vi at vi nok ikke trengte å si ja til å sitte på fanget hans, imens makkeren hans knipset et usaklig antall bilder av oss.

Mileis økonomiske manøver:

Da Javier Milei tiltrådte, lovet han å ta et fast grep om Argentinas vaklende økonomi. I tillegg til å ha lyktes med å redusere inflasjonen betydelig, har regjeringen rullet ut flere tiltak. Blant disse er en mer fleksibel valutakontroll, i et forsøk på å tette gapet mellom den offisielle kursen og den ettertraktede Blue Dollar. Målet er å styrke tilliten til sentralbanken, tilby en rettferdig og forutsigbar vekslingskurs, og gjøre det offisielle markedet mer attraktivt for investorer, slik at behovet for den uoffisielle kursen gradvis forsvinner.

President Javier Milei som bærer frukt. Bilde generert med AI av ChatGPT (OpenAI).

Som med hydraen: Kappes ett hode av, vokser flere nye ut. Selv om Mileis arbeid med å slanke offentlig sektor har båret frukter og bidratt til å redusere inflasjonen, har arbeidsledigheten økt bekymringsverdig. Følgelig har mange fått betydelig lavere lønninger, og flere må ta ekstra småjobber for å få endene til å møtes.

Mileis politikk har forsøkt å bygge bro mellom den offisielle kursen og det parallelle markedet, med håp om å skape større stabilitet over tid. Samtidig gjør økende arbeidsledighet og synkende lønninger det stadig vanskeligere for vanlige argentinere å holde hodet over vannet. Argentina er kanskje et land hvor økonomisk teori og praksis ikke alltid møtes, men selv her står alt og faller på tillit, selve grunnmuren i enhver økonomi. Uten tro på staten, sentralbanken og pesoen vil systemet begynne å slå sprekker. Argentinas utfordring handler derfor ikke bare om å stabilisere valutaen, men om å gjenreise den skjøre tilliten som får hele økonomien til å stå stødig.