Til KåKå, og tilbake hvis toget tillater

Alle kulturer har sine høytider hvor de opphøyer, og med mindre kulturer og subkulturer vil det være mer spesielle høytider og tradisjoner som bygger seg opp. For det politiske Norge kan det være Arendalsuka, Comic-Con for de nerder som liker slikt, og Oktoberfest for de som liker å drikke liter av øl, leke tysk, og stirre litt for mye på jenters pupper i dirndl (Oktoberfestkjoler).

Vår lille kultur av norske samfunnsøkomomer har også etablert sine egne høytider og tradisjoner, enten det er fremlegging av statsbudsjettet, et nytt Holden-utvalg, eller ethvert forførende foredrag av Jens Stoltenberg, hvor han får selv de kjedeligste kurver til å virke spennende. En nyere tradisjon, som for mange har blitt et årlig event, er KåKånomics.

Og eneste?

KåKånomics er en økonomifestival som har vært arrangert i Stavanger hver oktober siden 2017. Her får man over fire dager, se foredrag, debatter, panelsamtaler, og til og med konserter fra økonomer av alle slag. Det er et sted hvor det er like naturlig å høre diskusjoner av feministisk økonomi med internasjonale gjester, og studenter som utfordrer deres professorer på nachspiel om hvorfor frihandel er skulle vært rettferdig?

For mange av oss Blindernstudenter, som ikke bare tror Oslo er verdens navle, men at vårt solsystem spinner rundt 11. etasje, så kan det være en øyeåpnende erfaring å besøke Kåkå. Hele reisen starter med å ta sørtoget, som i kontrast til europeiske tog ikke har en grusom forsinkelsesstatistikk, men heller en sammenbruddsrate som gjør buss for tog mer sannsynlig enn tog for tog. For de som aldri har forlatt Østlandet før, så kan jeg berolige dere med at dialekter er ikke et problem. Dere kommer nesten ikke til å høre de lokale dialektene mens dere er i Stavanger, for Kåkånomics kan virke som en okkuperende hær, med våre utenbysspråk dominerende i byens gater. Dere vil også se mange kjente fjes, siden under Kåkånomics skulle man nesten trodd 11. og og 12. etasjene på ES var tomme. Gjennom uken kan du se i alle debatter folk som instituttleder Karen Helene, Postdoktor Kathinka, og selvfølgelig leder Kalle Moene nachspielet på MS Sandnes hver kveld. Hvis du forventer å se noen av våre PHD-studenter, så vil det dessverre være umulig. Dette blir begrunnet av at det faglige innholdet ikke er godt nok til å begrunne slik en reise i arbeidstiden. Samholdet mellom studentene er derimot helt spesielt, og alle vi som har reist til byen har som vane å spise, drikke og spesielt snakke mye med hverandre. Skillelinjene blir raskt borte mellom Rethinkere, Observatorer, LO-studenter, og alle andre studenter som har reist langt, men noen Stavangerstudenter tror vi ennå ikke har blitt observert på KåKånomics. 

Gjennom dagene må dere til enhver tid velge mellom 2, 3 eller fire forskjellige arrangement som skjer til enhver tid med variert og spennende innhold. Underholdningsverdien vil selvfølgelig være variert, men høydepunktene når derimot så utrolig høyt! Dette kan være Martin Bech Holte med albuene på knærne mens han sukker høylytt inn i mikrofonen hver gang noen gir han den mildeste kritikk, Rethinkere som nesten eksploderer når noen tar opp Robinson Crusoe, eller når noen anklager “økonomifaget” for å ikke være perfekt, for finnes det noen verre anklage?

Det er også heldigvis et utrolig mangfold representert. Du kan høre gamle hvite professorer snakke om Keynes, gamle hvite postdoktorer snakke om feministisk økonomi, eller gamle hvite SSB-forskere snakke om planøkonomi. Mangfoldet er så utrolig at vi ikke engang trenger å berømme panelene for å inkludere en kvinnelig ordstyrer til å lede disse mennene, født under Gerhardsen æra, diskutere “sosialøkonomiens” fremtid. 

Å delta i klimadebatter kan være ekstra fascinerende når man sitter i Oljebyen. For da kan man høre folk på scenen med grått hår forklare at “ingenting må endres” til en forsamling av gråhårede, mens man i sitt stille sinn lurer på om de kommer til å være der for å se om de tok feil. At hele landet visstnok hadde blitt fattig, kaldt og stakkarslig når oljen er borte, får en til å lure på hvordan de tror Norge så ut før lille julaften 1969?

Disse tankene kan du heldigvis legge fra deg når du kommer til nachspielet på båten MS Sandnes, naturligvis ledet av Kalle Moene. Her kan du rent økonomisk ikke drikke deg full, men diskutere økonomi høylytt med sjefsøkonomer med dypere lommer, og høyere promiller. Du kan i løpet av kvelden få høre at du virker som en klok type som Universitetet i Finnmark kunne trengt til å undervise om mikroøkonomi, mens du bare lurer på om det er frekt å tilby ham en tyggis for ølånden. Det er kvelder du kan finne ut om alle andre er enige med deg i alt det dere har lært, eller om man etter den femte øl må få diskutert ferdig hvorvidt Jens egentlig hadde vært bedre enn Ida, eller hvor i jerntriangelet man vi finner de mest selvopptatte samfunnsøkonomer. 

Når du så endelig sitter på Stavanger stasjon den søndagsmorgenen, mens alle flyverne har lettet, notatboken din full med ny kunnskap og refleksjoner, og en dundrende hodepine, blandet med vage minner om å ha signert på å undervise i Kautokeino, så kan du lene deg tilbake, og allerede glede deg til neste år. Problemet nå er bare at toget ikke har kommet, og varselet på mobilen sier at det kanskje aldri kommer, men da har du iallfall mer tid til å skrive din neste Observatorartikkel!