Året nobelpris i økonomi!
- Mads Leonthin

- 29. okt.
- 4 min lesing
Teksten er på begynt på jobb hos min arbeidsgiver Abelia, som er landsforeningen for teknologi og kunnskapsbedrifter i NHO. Den bør derfor kanskje merkes som "reklame".
På daglig basis blir vi påminnet om hvor fort teknologi utvikler seg, og hvordan det forandrer verden rundt oss. Nye oppfinnelser og innovasjoner påvirker livene våre direkte og forandrer økonomien vår fundamentalt. Teknologiske fremskritt er ikke et nytt fenomen. Helt siden vi lærte å lage ild, har innovasjoner drevet samfunnsutviklingen fremover. Samtidig blir perioden frem til den industrielle revolusjonen ofte beskrevet som “den lange stagnasjonen”. Det som er nytt, i historisk kontekst, er den stabile, innovasjonsdrevende økonomiske veksten i vesten som har vedvart i to århundrer.

Årets nobelprisvinnere i økonomi får prisen for å forklare økonomisk vekst gjennom innovasjon. Den økonomiske historikeren Joel Mokyr forklarer hvordan innovasjon og teknologiske framskritt overføres til økonomisk vekst, og hvordan vi har bygget et samfunn hvor nye produkter og prosesser introduserer, selv om de skaper interessekonflikter. Nyetableringer og små innovative selskaper er viktige for omstillingen og konkurranse. Samtidig er de drivere for omstilling, fordi de utfordrer store, etablerte selskaper til å tenke nytt og innovere. Budskapet har Abelia frontet i en årrekke, gjennom Omstillingsbarometer. Samfunnet må tillate, og legge til rette for at kompetanse, kapital, energi og andre knappe ressurser kan flyte fritt dit ressursene kaster mest av seg. Da må ikke politikken bidra til å låse dem inne i tradisjonelle næringsstrukturer.
Mokyr's forskning sentrerer rundt hvordan innovasjon akselerer når forskningsgjennombrudd og praktisk kunnskap forsterker hverandre. Menneskeheten har hatt brilliante ideer siden tidenes morgen. Leonardo Da Vinci hadde tegninger av helikopteret som ville fungert med dagens teknologi. Men i årtusener har disse innovasjonene kun skapt kortvarig økonomisk vekst. Magien skjer når forskerne lagrer og deler ideene sine med praktikerne. Til forskjell fra materielle goder, kan ideer brukes igjen og igjen uten å tape seg i verdi. Det samme gjelder digitale tjenester. Det er dette som forklarer hvordan vi kan oppnå vedvarende vekst, uten å gå på akkord med planetens tålegrenser. Innovasjon krever ofte at vi utfordrer gamle tenkemåter, og åpenhet for disse nye ideene er kritisk for å fjerne store veisperringer for teknologiske fremskritt.

Modellen fra 1992 viser to mekanismer:
Selskaper som investerer i FoU vet at deres nåværende profitt fra innovasjon ikke er evigvarende. På lang sikt vil noen lansere et bedre produkt. Samfunnet som helhet tjener på FoU, fordi nye innovasjoner alltid er bygget på gammel teknologi. Utkonkurrerte teknologier har derfor stor samfunnsverdi, fordi hele felleskapet drar nytte av den nye teknologien. Det er derfor sterke insentiver for at felleskapet skal finansiere FoU for private bedrifter, fordi alle drar nytte av den teknologiske utviklingen.
Når en nyetablering lykkes med å utkonkurrere et annet selskap, tilfaller profitten det nye selskapet. Dette kan medføre, selv om innovasjonen er marginal, at det nye selskapet får svært mye profitt. Størrelsen på profitten kan bli større på kort sikt, enn hva samfunnet tjener på den nye innovasjonen. For samfunnet finnes det derfor et nivå av FoU subsidier som blir for høyt: den teknologiske utviklingen blir for rask, og veksten blir for stor. I dette tilfaller for stor andel av profitten bedriftene, og ikke fellesskapet.

Modellen viser også at store og dominante selskaper hemmer økonomisk vekst. Høy vekst krever mye kreativ destruksjon, som betyr at jobber erstattes raskere. Derfor må vi ha et virkemiddelapparat som fanger opp arbeidstakere mens de forflyttes til mer produktive arbeidsplasser. Siste moment i modellen er viktigheten av et samfunn som skaper gode vilkår for kompetente innovatører og entreprenører. Sosial mobilitet, hvor alle som ønsker å skape noe får muligheten, uavhengige av foreldres økonomiske og sosiale status er essensielt for økonomisk vekst.
Gjennom Omstillingsbarometeret har Abelia gjennom ti år målt hvordan Norge står ruster til å gå fra en ressursøkonomi, til en digital- og bærekraftig kunnskapsøkonomi. Vår omstillingsevne er sentral for langsiktige konkurranseevne, produktivitet og velferd på sikt. Over tid er det de mest fleksible økonomiene med lavest kostnader som vil kunne tilpasse seg endrede omgivelser, og bidra til å løse store samfunnsutfordringer. Resultatene fra årets barometer kan du undersøke her:
Dessverre så ser vi utviklingen går feil vei på en rekke områder i Norge. Under Arendalsuken advarte vi mot at Norge beveger seg mot en mot en lavteknologifelle, grunnet manglende investeringer i nettopp forskning og utvikling. FoU er viktig, ikke bare for våre medlemmers profitt, men fordi framskrittene som forskningen medfører, kommer hele samfunnet til gode. I det systemet vi har designet så er velferdsstaten avhengige av økonomis vekst for å kunne opprettholdes.Som nobelprisvinneren illustrerer gjennom økonomisk historie og matematiske modeller - magien skjer når forskere og praktikere samarbeider om nye framskritt. Samtidig ser vi at at blinker i andre varsellamper for Norge. Hvilke flere utfordringer Norge står ovenfor kan du lese mer om her:
Årets nobelpris i økonomi går til et viktig tema. Vi går store demografiske endringer i vente. Selv om det er langt fremme i horisonten vil oljeinntektene en dag ta slutt. Oljefondet er sårbart hvis det skulle oppstå kursfall på verdens børser i fremtiden. En av fem nordmenn i arbeidsfør alder står helt utenfor arbeidsliv og utdanning. Norge er verdens beste land å bo i. Skal det fortsette å være det i tiårene fremover må vi adressere disse utfordringene.



























































Kommentarer