Reisebrev fra Japan

Nå er jeg snart ferdig med utvekslingsprogrammet i Kobe, Japan – eller Kåbe, som oss bedrevitere sier. Å være student ved Kobe universitet har blitt hverdag. Byen er veldig fin og minner mye om norske kystbyer: Nær vannet er det tett bebyggelse som strekker seg oppover fjellsiden. Jo høyere man kommer, desto større blir husene, helt til de ligner små utgaver av Holmenkollen-villaene. Bilene vokser i samme takt – akkurat som i Holmenkollen.

Maten er god, og den er annerledes. Sushi er annerledes i Japan: Den er enklere. Det er ikke makiruller med sjøgressmatte, fritert reke og avokado, toppet med flambert laks. Den er faktisk så annerledes at jeg savner norsk sushi.

Norsk og japansk språk er to motsetninger. Norsk er uformelt: Journalister kaller statsministeren “Jonas”, og jeg kaller foreleserne mine Manudeep, Katinka og Halvor. En av de første tingene japanere spør om når man snakker sammen, er hvor gammel du er – rett og slett for å vite hvordan de skal tiltale deg. Ofte består halvparten av et ord av høflighetsmarkører. Et vanlig eksempel er arigatō. Det sier du bare til nære venner og familie; som oftest sier man arigatō gozaimasu.

Språket er svært vanskelig. Det kan være vanskelig å forklare hvorfor uten å gi mange eksempler, men i bunn og grunn er det fordi språket er bygget helt annerledes: Det finnes tre alfabeter, og de bruker noe som heter partikler, som ikke finnes i verken norsk eller engelsk.

Kanskje det mest interessante med å være i Japan er å være del av en minoritet. Som hvit, blåøyd og nokså blond mann har jeg aldri kjent på dette før. Det er én ting å dra på ferie eller backpacking, og noe helt annet å bo her. Følelsen av å være uønsket uten at noen engang har snakket med deg, er merkelig – og gir en forståelse for nordmenn med utenlandsk bakgrunn som man nesten må oppleve selv for å forstå. Å vite at de fleste, uansett hvor lenge du bor her, aldri helt vil se på deg som en del av befolkningen, er rart. Det er riktignok svært sjelden man opplever at folk er stygge mot deg. Allikevel er det en gæren dame på Kobes Oslo S som slenger skjellsord mot oss utledninger. Flere i klassen min har hatt slike kjipe opplevelser, men jeg har bare opplevd det en gang.

At skikkene, språket, maten, arkitekturen og måten man forholder seg til fremmede er annerledes, er nettopp det som gjør at man burde dra på utveksling. Det finnes mange måter å organisere et samfunn på, og det er ikke gitt hva som er best.