Putinisme - Hva er det med Putin? Et dypdykk fra 2007

Dagens artikkel er hentet fra Observator, 2. utgave,v2007. Hvordan så vi på Putin, før han trosset lovgivningen om gjenvalg og ble en fullverdig diktator, invaderte Krim-halvøyen og senere gikk til angrepskrig mot Ukraina?

Med Putin har russerne fått tilbake sin nasjonale stolthet. De ”dikteres” ikke lenger av vestens ”besserwissere” og behjelpelige teknokrater.

Økonomien har de siste årene hatt en årlig vekst på 6-7 prosent og den allmenne russer har fått det betraktelig bedre, så lenge nesa ikke stikkes opp i Kremls anliggende. For oss er det til tider vanskelig å forstå hvorfor denne mannen er så populær, når vi hører om menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia og journalister som trues til stillhet, uten at staten griper nevneverdig inn. I stedet innskrenkes ytringsfriheten og politiske motstandere utmanøvreres på snedig vis. Ved forrige valg fikk Putin 71,2 prosent av stemmene. Putins støtteparti Forent Russland har i dag 2/3 av setene i dumaen og økende oppslutning i regionene. Han fremstår som en sterk og samlende leder. Man snakker om Putinisme. Makten ligger igjen i Kremls korridorer.

Økonomisk bakteppe

Fra 1989 til 1998 ble Russlands BNP redusert med ikke mindre enn 44 prosent, til 56 prosent av 1989 nivå (ECE 2004).Til sammenlikning ble den amerikanske økonomien redusert med 30 prosent av 1929 nivå, som følge av depresjonen (World Bank 1996). Det økonomiske krasjet i 1998 reduserte den politiske motstanden mot lenge nødvendige økonomiske reformer. Store kutt i de offentlige utgiftene ble gjennomført, som svar på voksende budsjettunderskudd. Industrien fikk redusert sine subsidier og overføringer til sosiale formål ble i visse tilfeller nesten utradert.

Mest kontroversiell var likevel trolig pensjonsreformen. Det ble innført prisjusteringsstopp på pensjonene, noe som halverte pensjonistenes kjøpekraft i løpet av et år. Resultatet var et Russland med et stort antall fattige og noen få superrike. 90-årene preges av en kaotisk politisk sitasjon og økonomisk pessimisme, og huskes av mange russere som vanskelige. Ved utgangen var tiden moden for å bygge opp igjen staten Russland.

En takk til oljemarkedet

Med Putins maktovertakelse kom økende økonomiske og politisk stabilitet. Russland har gjennom hele Putins presidentperiode opplevd vedvarende økonomisk vekst. Mange faktorer i perioden har påvirke russisk økonomi i positiv retning. Støttespillerne av 90-tallets ”sjokkterapi” forklarer veksten med at liberaliseringen har medført en nødvendig omallokering av ressurser, slik at ledig produksjonskapasitet nå virker som en motor i den russike økonomien. Andre peker på at Putins økonomiske reformer har skapt økt forutsigbarhet. Sist men ikke minst forklares veksten med økende oljepris. Putin kom inn som president i en svært gunstig periode. Tøffe grep var tatt for å redusere statsunderskuddet, devaluert rubel og lav reallønn gav bedret konkurranse evne i industrien, sammen med økende oljepriser på verdensmarkedet satte dette fart på økonomien. Oljeprisene ble over firdoblet fra 1998 til 2004. Beregninger viser at bare i 2003 har økningen i oljeprisen bidratt til omtrent en tredjedel av veksten det året. Bedret finansiell situasjon har gjort det mulig å gjennomføre reformer for å sikre stabil økonomisk utvikling og sentral politisk kontroll. Økt kontroll med skatteinntektene og økende energi priser har fått rublene til å strømme inn i statskassa.

Reformering og sentralisering

Putin avviser revolusjon som virkemiddel og fremstiller seg selv som reformator. I et TV intervju i 2002 understreker han følgende:

”I would like to remind you that I am a lawyer and I think that one`s actions should be based on law, and not revolutionary expediency” (BBC 2002).

Harmonisering av russiske lover og effektivisering av det juridiske system har vært viktig for Putin. En del selvmotsigelser, som eksisterte i det russiske lovsystemet, har blitt fjernet. Desentraliseringen på 90-tallet resulterte i at gjeldende lover i mange regioner kunne være grunnlovsstridige, hvis det var i den lokale elitens interesse. For å sikre de fødereale lovene øverste autoritet er statens administrative kapasitet økt. Mye makt har blitt overført fra lokale kontorer til føderale departementer. Skattereformen er kanskje det viktigste av forsøkene som er gjort på å forbedre de økonomiske insentivene.

Skattesystemet har blitt forenklet og kontrollen med inntektene sentralisert. For de fleste ble det vanskeligere og mindre lønnsomt å undra skatt. En flat inntektsskatt på 13 prosent erstattet den tidligere progressive inntektsskatten og selskapsskatten ble redusert fra 35 til 24 prosent. I tillegg ble det innført en rekke skattefritak, som utgifter til forsking og utvikling. Selv om skattesatsen ble lavere i gjennomsnitt økte skatteinntektene, som følge av økt innrapportert inntekt. Et tidligere svært så uoversiktlig skattesystem hadde resultert i at mange unndro å betale skatt. Også byråkratiet er forsøkt forenklet, med blant annet en lov om redusert antall inspeksjoner og lisensprosesser for bedrifter. Tiden det tar for å få godkjent en bedrift for etablering er redusert, men ikke kostnadene. I midten av 2002 rapporterte private entreprenører og bedriftsledere om mindre byråkratiske hindringer og innblanding, men denne positive trenden så ut til å stagnere mot 2003 (CEFIR 2003).

Mens antall lokale kontorer er redusert har presidentadministrasjonen est ut. Store mektige selskaper nyter fremdeles ekstraordinære privilegier, da spesielt de statseide monopolene, og korrupsjonsbekjempelse blir av mange oppfattet som et av de områdene Putin har mislyktes. De tilfellene hvor staten slår ned på økonomisk kriminalitet virker svært selektive. Eksempler som Khodorkovskysaken har skapt debatt om betydningen av eiendomsretten i Russland.

Bedret levestandard

I årene 1998 og1999 falt reallønna falt med 1/4, men økte fra 2000. Fra 2000- 2002 økte husholdningenes realinntekt med 64 prosent, men anslagene er nok noe lavere hvis en regner med reduksjonen i uformell sektor. På 90-tallet var det stor uformell økonomisk aktivitet, som falt har med økende inntekter og fiskale reformer.

Økte lønninger, da spesielt for høyt utdannede ansatt i private bedrifter, har resultert i en marginal, men så smått økende middelklasse. Fra kommuniststyrets fall til midten av 90-tallet ble Gini koeffisienten mer enn doblet, fra omtrent 0,22 til 0,48. I dag er den på omtrent 0,40, på høyde med USA, men fremdeles høy i europeisk sammenheng (The World Bank 2007). Omfanget av absolutt fattigdom har sunket, men trolig ikke relativ fattigdom. Livet er ikke lettere for de som ikke har fått ta del i oppgangen.

Til en viss grad kan en si at lovene vedtatt for å sikre eiendomsrett og redusere risiko ved investeringer møter vinnerne av transisjonens behov for sikkerhet. De med penger har kunnet investere og mange har tjent godt på den eksplosive økningen på det russiske aksjemarkedet. Fordeling har vært underordnet økonomisk vekst, men med økte inntekter har staten igjen kunnet finansiere sine sosiale forpliktelser. Offentlige lønninger, pensjon og sosialstønad utbetales, men er fremdeles svært lave. Mange offentligansatte har fremdeles lønninger det nesten ikke å leve av. Likevel fremstår Putin som symbol på økte muligheter og økt levestandard.

Nasjonal stolthet og patriotisme

Desentraliseringen og det politiske kaoset på 90-tallet har økt ønsket om en sterk stat. Under Jeltsin opererte mange av regionene i Russland som tilnærmet egne stater med egen utenrikspolitikk. For Putin har det vært viktig å gjenvinne nasjonal kontroll og gjenreise Russland som en sentral aktør på den internasjonale arena. Dette har vakt begeistring på hjemmebane. For mange var Sovjets fall et utenrikspolitisk nederlag, og den økonomiske krisen gjorde Russland avhengig av vesten. Med den økonomiske veksten har Russland igjen begynt å vise muskler. Putins spinndoktor, Vladislav Surkov, har introdusert begrepet ”sovereign democracy”, som i praksis er et signal til vestlige aktører om hvem som bestemmer i Russland.

Utenlandske investeringer ønskes velkommen, men sentrale ressurser er underlagt nasjonal kontroll. Innen olje- og gassektoren er det russerne som bestemmer spillereglene. En del av Putins første popularitets bølge var drevet av ”suksessen” fra krigen i Tsjetjsenia. Den igjen oppstartede militærkampanjen i Tsjetsjenia hadde bred støtte i befolkningen, forsterket av en nesten utelukkende positivt mediedekning. Dette var en krig mot terror og beskyttelse av russiske nasjonale verdier.Kontroll med Tsjetsjenia blir ansett som viktig for stabilitet i området og suksess er viktig for å statuere et eksempel om at Russland vil bestå som en sterk og samlet stat.

Demokrati eller rikets sikkerhet

Krigen mot “terror” har ytterligere økt kontrollen med regionene og dyttet styret i Russland i en mer autoritær retning. Som svar på gisseldramaet i Beslan har det blitt vedtatt en ny terrorlovgivning, men også endringer i valglovgivningen, for å øke presidentens og hans støtte partis makt. For å stille til dumavalg må man nå være medlem av et nasjonalt registrert parti, noe som effektivt eliminerer potensiell opposisjon i og med at det ikke eksisterer mange nasjonalt registrerte partier, som ikke er pro Kreml.

Gradvis har medias uavhengighet blitt innskrenket. Med mediemogulene Gusinskii og Berezovskii ute av spill kontrollerer Kreml store deler av russisk media. Kritisk dekning av Tsjetsjenia krigen, som kunne forekomme, har blitt effektivt redusert. Hva som har skjedd med noen journalistene som har forsøkt har blitt stående som statuerende eksempler. Tross oppfattes styret under Putin, sammen med Leonid Brezhnev, av flere som mer demokratisk enn styret under Jeltsin og Gorbachev (f.o.m. 2005). På nitti tallet levde ideen om et demokratisk Russland, men det fungerte ikke i praksis. For mange assosieres de liberale partiene på den tiden med det politske kaoset og destruksjonen av Russland. Tidligere leder for en av disse partiene, Yegor Gaidar, er en svært upopulær skikkelse, fordi han var fronfigur for ”sjokkterapien” i Russland. Ingen av de demokratiske bevegelsene som oppstod på 90-tallet er av politisk betydning i dag.

Ved hjelp av media har Putin drevet med strategisk imagebygging, og sakte men sikkert sikret seg og sine støttespillere makt. Evnen til å appellere til alt fra nasjonalistiske til mer liberale fløyer har hjulpet han til å nå sine mål politisk. Offentlig fremstår han som en sterk og ansvarsfull leder. For mange er han i dag et ikon. Tenåringer har bilder av Putin klistret på brystet og over senga.

I følge valglovgivningen kan han ikke stille for en ny periode, men han hadde han trolig vunnet om han hadde gjort det. Et flertall sier de ville stemt Putin. Over 40 prosent sier de er villig til å stemme på hvilken som helst kandidat Putin skulle støtte (Levada-Tsentr 2006). Putinisme har blitt et begrep. Det er sant at Putin er populær, men som noen også kommenterer, finnes det noen bedre?

Det viser seg at Putin kunne bli valgt igjen ...