Pliktår - En god ide?

Artikkelen ble først skrevet og publisert i Observator 2024 - høstutgave. Allmenn verneplikt er enda ikke innført, og temaet ble ikke en het sak i årets stortingsvalg. Observator tror temaet blir aktuelt igjen nå som valgkampen er over - og andre politiske saker en formuesskatten skal diskuteres.

Siden årsskiftet har det reist seg en debatt om hvorvidt en allmenn verneplikt skal utvides (Stavanger AP vil innføre pliktår, NRK). Utvidelsen bygger på en nokså bred tolkning av ordet beredskap og har som formål å redusere mangelen på hjelpepleiere ved bruk av unge voksne sommeren etter videregående skole. Dersom pliktår skulle tre i kraft vil en stor andel av 19-åringer hvert år settes i arbeid rundt om i Norges helsevesen. På debatten med Fredrik Solvang 2.april 2024 ble også ideen om å hjelpe bønder med gårdsdrift løftet. Innføring av pliktår har skapt store sprik innad i ulike partier. Partitilhørighet ser ikke ut til å ha noe å si for om man er for eller imot tiltaket: du har splittelser i både Høyre, Frp, AP, SV og SP. Et pliktår vil være en omfattende samfunnsendring, særlig for sektorene som får all denne billige arbeidskraften. Til den lave prisen på 6731 kroner per måned kan man få en fulltidsansatt som ikke kan si nei til jobben.

Følger pliktåret det militære regimet så har arbeidsgiver også gode sanksjonsmuligheter, for eksempel inndragning av lønn eller reduksjon av ferie. Likevel vil dette bli langt dyrere: i tillegg til lønnen må arbeidsgiver sørge for kost og losji, samt tannlegetjenester. Det er også vanskelig å se for seg at en sørlending som gleder seg til å begynne på bachelor i samfunnsøkonomi kommer til å være en god ansatt på pleiehjemmet. Selv var jeg en tur i forsvaret, men om jeg hadde blitt tvunget til Indre Troms for å gå turer med eldre så ville motivasjonen vært langt lavere. Å være et år i militæret hvor du kan oppleve noe som ikke kan sammenlignes med det sivile livet, er dessverre noe helt annet enn å jobbe som en pseudo-hjelpepleier. Å lage eggerøre til eldre er trolig ikke samme gulrot som å få prøve maskingevær.

Tilhengerne av pliktår ønsker at ungdommen skal bidra til samfunnet med mer enn krutt og kuler.

Fagforbundene og sykehusene peker på mangelen på fulltidsansatte med relevant kompetanse, og den store mengden midlertidig innleid arbeidskraft som problemet. Så skal løsningen paradoksalt nok være å ansette tusenvis av 19-åringer som både er ukvalifiserte og midlertidige! Tanken bak dette er vel at det skal frigi tiden for de kvalifiserte arbeiderne til å kunne gjøre det de er spesialisert på. Trolig vil fulltidsansatte måtte bruke mye tid på administrasjon og delegering av 19-åringene. Så hvor mye tid som faktisk spares er oppe i luften.

Selv opplever jeg mestringsfølelse av å dra på arbeid. Uansett om det var å kjøre Peppes-bil eller å skru på elektriske sparkesykler så var følelsen av å være produktiv motiverende. Ideen om at pliktår kan gi arbeidserfaring som motiverer til videre arbeid er god. Likevel er det noe som skurrer når et år med tvangsarbeid presenteres til ungdommen som en gevinst. Avgangselever kan søke på tilsvarende jobber i hjemmetjenesten. De som er attraktive for arbeidsgiver og får jobben, vil få langt høyere lønn enn en 19-åring i pliktåret. Ved å implementere pliktår, vil ungdom som egentlig ikke vil jobbe der og som hjemmetjenesten ikke ville betalt en markedslønn for å ansette, jobbe i helsevesenet. Attpåtil vil arbeidstakerne som egentlig kunne tenkt seg å jobbe i omsorgstjenesten, og som omsorgstjenesten ønsker å ansette, bli betalt langt mindre.

Dermed så blir det slik at den eneste grunnen til hvorfor dette skulle lønne seg for omsorgstjenesten er fordi folk som tjenestegjør i pliktåret får mindre betalt enn markedslønna. For privilegiet av å ha en påtvunget fysisk belastende jobb så får man 40kr timen, i tillegg til å bo på et seksmannsrom. For samfunnet kan dette godt være positivt, men retorikken som brukes mot 19-åringene får tvunget arbeid til å høre at det er bra for dem. Slik retorikk hører hjemme på 40-tallet.

Mitt siste poeng er inspirert av Fellesforbundets leder, Mette Nord, sin uttalelse om at pliktår kan føre til en fornedring av den faste arbeidskraften. Det siste poenget jeg ønsker å ta opp er inspirert av Fel-

lesforbundets leder, Mette Nord, sin uttalelse om at pliktår kan føre til en fornedring av den faste arbeids-kraften. Ta for eksempel hjelpepleiere som tar et fagbrev for å yte nødvendig pleie på sykehus og sykehjem. «I verste fall kan dette bli statlig sponset sosial dumping». Det er dessverre stor fare for at slik arbeidskraft kan fortrenge lønnsvilkårene og antall ansettelser til dissearbeiderne. Selv om hjelpepleierne opererer med tariff-lønn som begrenser sosial dumping, så kan det tenkes at hjelpepleierne måtte være mer varsomme når de stiller sine lønnskrav. Trusselen om å bli byttet ut med den ikke-kvalifiserte arbeidskraften er stor. Dette kan føre tillønnsnedgang over tid.

Man trenger ikke en dyp forståelse av økonomi for å forstå at hvis omtrent 40.000 mennesker - antall avgangselever minus vernepliktige i 2023, skal gjøre deler av jobben til en mye billigere penge, så vil det påvirke etterspørselen etter hjelpepleiere. Hvis det er mange som er villige (eller blir tvunget), og har evnen tilå gjøre en jobb, så vil lønnsveksten være lav. I verste fall kan dette bli statlig sponset sosial dumping. Attpåtil, så kan pliktår negativt påvirke anseelsen av yrke. Hvis en haug med ufaglært ungdom tar slike jobber så kan det medføre at hjelpepleier-jobben får lavere status. Lavere status kan ytterligere skade rekrutteringen til hjelpeplei-eryrket. Tanken bak pliktår er god fordi at dette kan medføre at ungdommer opplever mestringsfølelse i arbeidslivet. Likevel, så er det både prinsipielle og praktiske grunner som tvang, mangel på boliger og administrasjonskostnader som gjør at tiltaket trolig ikke vil være så gunstig for samfunnet. Videre så vil ungdom som blir tvunget til å flytte til Vestlandet for å lage eggerøre til eldre, trolig ikke være den mest produktive arbeideren. Samtidig kan pliktår redusere den sosiale statusen på hjelpepleieryrket. Kanskje jeg har blitt en slave til faget, men paternalisme er sjeldent lurt dersom man ønsker å oppnå samfunnsøkonomiske gevinster.