Derfor kan vi ikke skrote sedlene

Når folk spør hvor jeg jobber, pleier jeg å svare: «Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve: Jeg teller penger.» Oppfølgingsspørsmålet er ofte: «Å, for en bank?» Da forklarer jeg at jeg jobber i en kjeller, og teller penger i en vekteruniform.

Det finnes nemlig et system i kulissene som sørger for at kontanter sirkulerer som de skal.

Loomis er et av to selskaper som håndterer kontantbeholdningen i Norge. Det innebærer at alle kontanter som befinner seg i samfunnet må samles inn, distribueres og telles. Vi samarbeider tett med Norges Bank, som utsteder pengene, og med bankene, som har ansvaret for kontantdistribusjon, men som har satt selve arbeidet ut til selskaper som oss.

Kollegaen min som kjører penger på stor

 maskin. Foto: Loomis Norge

Verditransportører i Loomis. Foto: Loomis Norge

Siden folk er sykt nysgjerrige på jobben min, huket jeg tak i administrerende direktør i selskapet, Morten Grusd, på julebordets dansegulv og overtalte ham til å la seg intervjue til en artikkel om kontantmarkedet.

Sjefen min, Morten Grusd. Foto: Loomis Norge

Morten kom meg i forkjøpet med sin kronikk i Finansavisen, hvor han svarte på et kraftig utspill fra lederen i Regnskap Norge. I innlegget blir kontanter nærmest fremstilt som et verktøy for kriminalitet, noe Morten mener er grovt forenklet og lite treffende. Mortens kronikk med argumenter for kontantmarkedet skapte likevel et godt fundament for mitt intervju.

Et av hovedargumentene hans er finansiell inkludering. Morten formulerer det slik: «Ikke alle kan eller vil bruke digitale løsninger.» Jeg er likevel litt ambivalent. Hvorfor skal dette gi grunnlag for en særskilt form for selvbestemmelse? Og hvorfor skal det veie tyngre enn den generelle samfunnsutviklingen? 

Samfunnet utvikler seg mot effektive og sikrere løsninger. Ta kollektivtransporten: på mange busser er det i dag umulig å betale med kontanter. Har du ikke app, kort eller riktig digital løsning, blir du stående på holdplassen. Dette øker både effektiviteten og sikkerheten for sjåførene, og illustrerer en viktig samfunnsutvikling.

Samtidig treffer ikke utviklingen alle likt. «Det å kunne betale for seg er en viktig del av det å eksistere i et samfunn. Dersom man ikke mestrer digitale løsninger, risikerer enkelte å bli umyndiggjort uten kontanter. Å kunne gjøre opp for seg selv handler om mer enn effektivitet, det handler om selvstendighet, deltakelse og verdighet.»

Loomis har kjempet for retten til å bruke sedler og mynter på kollektivtrafikk, en kamp som ser ut til å være tapt. Dette rammer særlig sårbare grupper, som eldre og nye landsmenn som faller utenfor det digitale systemet.

Beredskap taler også for kontanter, noe man sjelden tenker på frem til den dagen kortterminalen er død, Vipps ikke laster, og nettet er nede. Ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) bør nordmenn ha nok kontanter til å klare seg i minst én uke, opplyser Morten.

Vårt digitale samfunn er mer sårbart enn vi liker å tro. I England har de største bankene vurdert et nytt betalingskort som motvekt til Visa og Mastercard. Siden dette er amerikanske selskaper, er det risikabelt å legge all vekt på dem uten et alternativ. Hvis tilgangen plutselig skulle strupes, for eksempel som et politisk virkemiddel, risikeres en situasjon der ingen tradisjonelle oppgjørsformer fungerer.

For en familie på fire kan det være økonomisk krevende å legge av store summer, men beredskap kan bygges opp over tid, for eksempel ved å sette av en 200-lapp i måneden. Selv har Loomis-sjefen et kontantlager hjemme som dekker mat og nødvendigheter.

Verdsetter du personvern, er kontanter din beste venn. «Transaksjoner etterlater spor. Forbruk blir data, data blir profilering, og profilering brukes kommersielt.»

Mange spør: Hva er problemet? Man stoler jo på legen sin med pasientjournalen. Forskjellen er at man er helt avhengig av sikker oppbevaring. Morten påpeker at vi har sett mange eksempler på datainnbrudd og lekkasjer av passord og personopplysninger. «Selv om jeg personlig stoler på systemet, har jeg respekt for de som ikke ønsker å dele sine forbruksdata.» Dette gjelder særlig når det handler om store amerikanske selskaper, der man har lite kontroll over om dataene blir solgt videre.

Kontantbruk kan også bidra til økonomisk ansvarlighet, sier Morten. Trenden «cash stuffing» har nylig fått oppmerksomhet på sosiale medier. Konseptet går ut på at forbrukere med stram økonomi bruker sylteglass eller konvolutter med merkelapper for å organisere budsjettet sitt. Når lønnen kommer, tar de ut kontanter og fordeler dem til mat, klær, fritid, bensin og sparing.

Cash stuffing. Foto: Adobe Stock

«Effekten av å fysisk se pengene minke i konvolutten er langt mer disiplinerende enn å dra et kort», forklarer Morten. «Mange opplever at de sitter igjen med mer penger til slutt fordi de blir mer ‘gjerrige’ på egne vegne.» Dette minner ham om barndommen: han kviet seg mer for å bryte en seddel og motta veksel, enn for å bruke kortet til småbeløp.

Da jeg bodde i Argentina, et land der kontanter dominerer, var jeg nesten fristet til å skylde på vaskedamen for at seddelbunken min minket. Jeg måtte ta en runde med meg selv for å reflektere over egen pengebruk. Forskning viser faktisk at det å skille seg fra fysiske penger utløser en form for «betalingssmerte» i hjernen, en effekt digitale transaksjoner ikke gir.

«Tenk om dette kunne blitt en del av undervisningen i skolen», sier Morten. «Ved å bruke kontanter lærer man hva som faktisk skjer når det går tomt, i stedet for å bare be foreldrene om et nytt Vipps-krav.» Kontanter gir rett og slett større kontroll og et mer realistisk forhold til egen økonomi, mener Morten.

Stoltenbergs forslag om å skrote 1000-lappen, er Morten prinsipielt uenig i. «For det første utgjør den en ubetydelig liten brøkdel av sedlene som faktisk sirkulerer, omtrent 1 % av det vi teller hos oss.» Det ville vært som å fjerne en dråpe i havet.

Derimot peker han på at 500-lappen representerer et langt større problem: «500-lappen utgjør omtrent en tredjedel av alt vi teller og distribuerer, og her ligger det faktisk et potensielt problem.»

Fjerner man 1000-lappen, ifølge Morten, setter man i gang en dominoeffekt. Det blir bare et tidsspørsmål før 500-lappen også står for tur. For Loomis vil en slik utvikling få betydelige konsekvenser: flere 100- og 200-lapper må telles, som krever mer tid, flere hender og mer plass i bilene. Det betyr også flere tunge løft og logistiske utfordringer, som gjør kontanthåndteringen mer komplisert og dyrere. «Å fjerne disse sedlene er derfor ikke bare prinsipielt feil, det er også praktisk uheldig», sier han.

Han understreker at å tro kriminaliteten forsvinner dersom store sedler fjernes, er en grov forenkling. Virkeligheten er mer kompleks: både småkriminalitet og alvorlig økonomisk kriminalitet skjer i dag digitalt. Narkotika betales med Vipps, og vi ser dessverre en økende trend med «Vipps-ran» blant unge. Kontantene bærer ikke skylden, kriminaliteten tilpasser seg alltid betalingsmiddelet.

Hvordan påvirke folk til å bruke mer kontanter?

Å bevare kontantenes plass i samfunnet handler om inkludering, tilgjengelighet og trygghet. Som Morten påpeker, har Loomis gjennom langsiktig arbeid med myndigheter, politikere og lokalbefolkning sørget for at kontanter fortsatt kan brukes. Minibanker på strategiske steder gjør kontanter tilgjengelige der folk bor og ferdes, og minner oss om at fysisk penger fortsatt har en plass i hverdagen. Når lokalavisen i Tvedestrand skriver «Endelig tilbake!» om en ny minibank, viser det at kontanter ikke bare er praktiske, men også en del av bybildet folk ønsker å se. I en tid med digitale betalingsløsninger og stadig mer overvåkning, understreker dette arbeidet at kontanter gir både valgfrihet og kontroll, en verdi som fortsatt er viktig for alle.