Martin Bech Holte vs Økonomisk Institutt - del 2

Jeg har en snikende mistanke om at Martin Bech Holte ser seg selv som Harry Potter i femmeren, Order of the Phoenix. Han har sett Voldemorts tilbakekomst, og vet at mørket venter oss om vi ikke bekjemper det i tide. Resten av samfunnet, blendet av komfort og subsidierte jobber, ønsker ikke å møte realitetens ubehag. Dog er det ikke onde trollmenn som truer i horisonten, men et samfunn preget av økende utenforskap, et mindre dynamisk arbeidsmarked og stadig tyngre velferdsforpliktelser. Dagens generasjon arver lavere vekst, høyere byrder og et snevrere handlingsrom. Så det kan det vel argumenteres for at «onde trollmenn» faktisk er i anmarsj både i øst og vest, men det får nå være en helt annen sak.

Etter finansredaktøren i DN krevde Alternativt statsbudsjett trukket etter kontroverser rundt produktivitetsberegninger, uttalte Martin Bech Holte følgende:

-Norge har grunnleggende produktivitetsutfordringer, særlig med kapitalproduktiviteten. De siste femten-tyveårene har kapitalproduktiviteten i Norge falt jevnt og trutt. Årsaken til det kan vi se med våre egne øyne, gjennom eksempelvis offentlige prosjekter som sprenger lydmuren i enhetskostnader, subsidierte næringslivsprosjekter, og feilslått regulering av bygg som gir høye kostnader.

Samlet har kapitalproduktiviteten falt med over åtte prosent, ifølge SSBs tall. Hvis vi bare hadde opprettholdt den, ville vi hatt 380 milliarder kroner mer i inntekt på fastlandet i 2024. Oljepengebruken i 2024 var 430 milliarder kroner.

Fallet i kapitalproduktivitet spiser nærmest alene opp verdien av oljepengene.

Budskapet jeg fremmer er derfor riktig, men jeg har likevel uttalt meg mer bastant om utviklingen av den samlede produktiviteten enn jeg hadde grunnlag for.

Jeg er enig med Blomhoff Holm i at jeg må angripe analysen av den totale faktorproduktiviteten på en annen måte enn jeg har gjort. Det er det bra at han oppdaget.

Jeg arbeider med den oppdateringen, og håper og tror at det vil gi nye og interessante betraktninger. I mellomtiden håper jeg lesere lar seg inspirere av løsningene jeg foreslår for Norge. Vi kommer til å trenge å tenke nytt i årene som kommer.»

Det var dermed ekstra spenning knyttet til årets Januarkonferanse. Indirekte er Martin Bech Holte blitt beskyldt for samfunnsøkonomiens største synd: manipulasjon av statistikk. To ganger har det blitt sådd sterk tvil ved hans regnemetoder, som har vist at norsk BNP og produktivitet toppet i 2013, før det har gått ad undas siden det. Og først finne et narrativ, for deretter lage modeller som bekrefter det blir bakvendtland.

Behovet for å tenke nytt understrekes av Figur 1.11 fra Perspektivmeldingen 2024:

Statens inntekter frem mot 2060 vil falle markant, samtidig som vi opplever eksplosiv vekst på utgiftssiden. Årsaken er demografiske endringer, med eldrebølge og lave fødselstall, pluss avtakende tilførsel av petroleumsinntekter. Finansdepartementet anslår at i 2060 vil statens utgifter vokser med omkring 6% av BNP, mens inntektene våre faller om lag 0,5 % av BNP. Et slikt gap er vanskelig å tette.

Instituttleder Karen Helene Ulltveit-Moe ønsket gjestene velkommen og kom med noen kloke ord, slik som rektor Humlesnurr før starten på hvert semester.

-I dag ønsker vi fokus på viktige spørsmål, ikke miljøkarakteristikker og diskusjon om beregninger.

Først ut var Martin Blomhoff med innlegg, samt kronikk i DN med samme navn: Hvorfor er offentlig sektor så dyr i Norge?

Blomhoff Holm peker på to årsaker:

1)      Oljefondet:

Handlingsregelen tillater et uttak på rundt 600 milliarder. Med økt formue ønsker vi mer av alt: Flere varer og tjenester, større offentlig sektor og mer fritid. Men, økt finansformue betyr ikke økt produksjon. For å kunne øke forbruket, benyttes inntektene fra Oljefondet på økt import. Ønsker vi mer av alt, samtidig som Oljefondet benyttes på økt import, må vi vri produksjonen her til lands mot det som ikke kan importeres.

2)      Baumol-effekten

Fordi privat sektor er så produktiv i Norge blir reallønningene høye. Siden offentlig sektor i stor grad består av tjenester som benytter arbeidskraft, vil økte lønninger føre til økte kostnader i offentlig sektor. Der prisene på varer faller grunnet produktivitetsgevinster i privat sektor, øker prisene på tjenester fordi lønningene øker. Mens det kanskje kostet to par sko for en politimanns dagslønn i 1979, koster det i dag nesten ti par sko. Tjenester blir dyrere, relativt til prisen på varer.

Det kan være nærliggende at de høye offentlige kostnadene kan løses gjennom produktivitetsvekst i offentlig sektor. Holm beskriver dette som en utopi.

- Lav produktivitetsvekst er en egenskap ved store deler av offentlig sektor ... Så lenge vi ønsker at det skal være mennesker som er sammen med barna i barnehagen eller elevene på skolen, vil det ikke bli billigere. Det viktigste tiltaket for å redusere offentlige kostnader er derfor å ansette færre mennesker.

Er det for mange sykepleiere per sengepost eller antall lærere per elev kan dette gi mening. Dog advarer Holm mot ubetenksomme kutt:

-Samtidig er det essensielt å beholde menneskene der de trengs. Det er ingen god idé å kutte en lærer eller sykepleier som er nødvendig, for eksempel ved et ostehøvelkutt av hele offentlig sektor. Det er en form for selvskading.

Enkelt og greit finnes det to tommelfingerregler for hvordan vi bør prioritere i offentlig sektor, ifølge Holm:

1) Offentlig sektor bør konsentrere seg om oppgaver som markedet ikke kan løse på en tilfredsstillende måte.

2) Pengebruken i offentlig sektor bør gradvis vris mot tjenester som krever mye arbeidsinnsats.

I praksis at vi prioriterer kjernetjenestene i offentlig sektor: Helse, utdanning, forsvar og sikkerhet. Det er bare å se til figur 1.11 om inntekter vs. utgifter. Det kommer til å bli tøffe prioriteringer. Dersom inndeknings behovet i 2025 hadde vært på 6 prosent av BNP, ville dette tilsvart om lag 352 milliarder kroner i dagens økonomi.

Før det var Martin Bech Holte sin tur på scenen takket Karen Helene for måten han har løftet frem samfunnsøkonomi, og skjøt inn at også han har han en doktorgrad i samfunnsøkonomi. Selv om det ikke er fra UiO.

Bech Holte bygget innlegget sitt rundt effektivitet i offentlig sektor. Hva får vi igjen?

Han deler opp i tre områder:

1) Operasjonelt: Hvor bra drifter vi? Skole, utdanning, sykehus

2) Investeringer: Hva får vi igjen for kapitalen?

3) Regulering: Hvor bra regulerer vi aktivitetene i et samfunn?

Noe av det første han trekker frem er beregninger på prisen av norske sykehustjenester. I Norge drifter vi sykehusene til dobbelt pris av snittet i eurosonen. Det samme poenget ble lagt frem senere av Gaute Torsvik (professor, ØI), da i en sammenligning mot Sverige. Norge bruker 50% mer på sykehus enn Sverige, men er også 50% rikere. Likevel har vi verken 50% bedre helse eller sykehus.

Med lærer-reformen har vi fått flere lærere per elev. Likevel viser Bech Holte til fallende PISA-resultater over tid. Andelen elever i norsk skole som ikke har fullført ungdomsskolen har doblet seg.

Videre viser han til NAVs tall om integreringen av Ukrainske flyktninger. I Norge har 30% fått jobb, mot 51% i Danmark og 65% i Sverige. Dette til tross for at vi har relativt like samfunn, og gitt de omtrent samme rettigheter. Bech Holte drar dette i sammenheng med hvilke krav vi stiller som samfunn, samt hvilke incentiver vi gir til å arbeide. Både blant nordmenn og ukrainere.

Det finnes andre statistikker på nav.no som heller ikke er lystig lesning. Vi har et skyhøyt sykefravær, som vi vet fungerer som "shufflebuss" inn i utenforskap. Holte viser hvordan utenforskapet både blir større og starter tidligere for hver femårskohort, fra 1975-1980 og nedover.

På godt norsk heter det: Lediggang er roten til alt ondt. Bech Holte kaller det oppskriften på ulykkelige mennesker.

Bech Hole er ikke nådig, og serverer to av dagens svært få stikk:

-Vi blir dårligere år for år. Det er ingen unnskyldninger - dette handler ikke om Baumoleffekter.

-Det er en skandale, ikke sant. Vi får ikke noe igjen for penga.

For å forsvare produktivitets-beregningene sine har Bech Holte vist til kapitalproduktiviteten. Hvor mye får verdiskapning får vi igjen for hver enhet kapital investert. Her er det dessverre mange lavthengende frukter i Norge. Kostnadene til regjeringskvartalet gikk fra 5 milliarder til 60, Fornebubanen fra 5 milliarder til 30. Siste nytt fra Sløseriombudsmannen er at det nå koster 767 millioner å flytte to vikingskip på Bygdøy, mot opprinnelige 89 millioner. Å klage på dette er på mange måter å slå inn åpne dører. I en del offentlige prosjekter virker både budsjettkontroll og budsjettdisiplin totalt fraværende.

Heller ikke norske reguleringer slipper unna kroken. Siste del av foredraget dedikeres til:

• Reguleringer som står i veien for innovasjon

• Reguleringer som medfører høye etterlevskostnader

• Overlappende regulatoriske mål som skaper vetorett

• Reguleringer som ikke kommer på plass i tide

• Regulering som inviterer til geografisk arbitrasje

Jeg er glad jeg ikke jobber i reguleringsbransjen, for her mener Bech Holte at det er mye å ta av. En lite gjennomtenkt grunnrenteskatt på oppdrett fører til at enorme ressurser blir brukt på skatteplanlegging. Kraftmarkedet, som er i verdensklasse stopper opp av regulatoriske årsaker. Vi gir med gode intensjoner rettigheter til alle og en hver, som medfører at mange velferdstjenester ikke leveres etter loven. Mange ble ikke levert i det hele tatt. Jo flere regler, desto flere regelbrudd.

Sett opp mot det det dramatiske forløpet har det så langt vært lite dramatikk i årets Januarkonferanse. Samfunnsøkonomene virker å være enige om mange av løsningene. I virkelighetsbeskrivelsen derimot, finnes det store uenigheter.

I en samfunnsdebatt der "Stopp sløseriet i offentlig sektor" får mye plass, kommer Martin Blomhoff Holm med mange viktige presiseringer. Majoriteten av kostnader i offentlig sektor er mennesker. Mange av de samfunnshelter - leger, lærere, barnehageansatte og brannmenn. Selv utskjelte byråkrater er livsnødvendige tannhjul i maskineriet.Dette må vi ha et nyansert forhold til før vi eventuelt går løs med motorsag på offentlig sektor.

Martin Bech Holte, til tross for krass kritikk og ønske om skattelettelser, fremstår som en engasjert sosialdemokrat. Hans misjon virker ikke å være avskaffelse av offentlig sektor, men en reell debatt om det som er destruktivt i dag, og det som kommer til å tøffere i fremtiden.

Kanskje er to ting sant på en gang. I Norge lever vi i det beste av de beste samfunn. Like fullt må vi dyrke vår hage.

I publikum ble vi sittende undrende på hvor den høye temperaturen ble av. Kanskje smeller det i debatten?