Kassa på Coop

«Jeg tenker, derfor er jeg», sa René Descartes. Det tenker jeg ofte på når jeg er på jobb, i min psykotiske zombie-tilværelse bak kassa på den ene falleferdige Coop Extra-butikken som gadd å ansette meg. Der tenker jeg ikke, jeg sier bare de samme replikkene jeg har blitt trent opp til. Jeg sier høflig hei til kundene som kommer, og husker å tilby dem kvitteringen før de går. I et trassig forsøk på å ivareta min frie vilje, gir jeg bort noen bæreposer gratis. Deretter tar jeg meg visse friheter jeg selv kaller salgskommisjon, men som en godt utdannet jurist ville kalt underslag. Med andre ord er jeg ingen praktansatt. Så lenge jeg tenker selvstendig vil jeg muligens aldri være det. «Hvem bryr seg?», tenker jeg; det er tross alt ingen som ser meg. Til tross for overvåkningskameraene rundt omkring i butikken, er jeg klar over de norske lovene rundt overvåkning. Men kanskje hadde et annet regelverk gagnet arbeidsutbyttet mitt?

Meg i kassa på Coop.

I «1984», beskrives et dystopisk og diktatorisk samfunn, der en overvåkes til enhver tid. Winston Smith lever i konstant frykt for at han overvåkes, så ethvert ord som ytres må være nøye gjennomtenkt. Dersom han uttrykker tanker som ikke er i samsvar med statens propaganda, vet han at det vil få store konsekvenser. Bybildet rundt ham er dekorert med store plakater av et ansikt, laget slik at blikket på plakaten følger deg. Under lød teksten «STOREBROR SER DEG», en konstant påminnelse på undertrykkelsen i samfunnet. Et dystert samfunn for de fleste, men muligens et søtt drømmeland for en arbeidsgiver. Om sjefen min hadde hatt baller nok til å være litt mer undertrykkende og uetisk, hadde sikkert salget av plastposer doblet.

 Jeg tar meg en god toalettpause i arbeidstiden, og humrer for meg selv over tanken på at jeg der og da får betalt for å tømme endetarmen. Denne lille fritiden benytter jeg til å drømme meg litt bort. Én dag er jeg mann nok til å si opp og bryte ut av denne såkalte matrisen, tenker jeg. Det er i hvert fall matrise de kaller det på Instagram. I de digitale mediers tidsepoke er det nettopp Instagram hvor kunnskapen min stammer fra, men jeg har begynt å stusse over at jeg alltid er enig med innholdet der. Kanskje er det litt sannhet i tegningen som Eva Stricker Schønnemann har lagt ut på Instagram, at det er programmerte algoritmer som styrer hvordan jeg tenker. Kanskje den samme algoritmen er grunnen til at Schønnemann bare fikk tretten likerklikk, fordi hun putter ord på noe man prøver å holde skjult. I det jeg vasker henda for å gå tilbake til jobb, blir jeg stående å gruble i noen minutter mens jeg lar det varme vannet renne i håndflatene. Kanskje jeg ikke er René Descartes når jeg opponerer mot arbeidsoppgavene mine på jobb, men heller bare et simpelt verktøy for digitale algoritmer?

Framveksten av teknologi med overvåkningskraft har pustet nytt liv i ordene til George Orwell. PC-en din vet hva slags porno du ser på og GPS-en på bilen din vet hvor du kjører sønnen din til fotballtrening. Sånn sett er det alltid en storebror som følger med. Vi tillater stadig teknologien å vite mer om oss, og dette gir en reell makt til de som besitter informasjonen. Det er ikke umulig å forestille seg at samfunnet i 1984 startet med teknologiske verktøy som skulle forenkle hverdagen, som en PC, GPS eller sosiale medier, før de autoritære myndighetene gradvis brukte nevnte verktøy til å kontrollere befolkningen mer og mer.

Kanskje stoler du på dem som har makten i dag, men du vet ikke hvem som får den i fremtiden. I dag er eierne bak X og Meta to store innehavere av den makten. To kapitalistiske milliardærer som har voksende innflytelse i en polarisert stormakt. Musk har blitt en av president Trump sine nærmeste rådgivere, og ved presidentinnsettelsen gjorde han en nazi-lignende hilsen mens hele verden så på. Zuckerberg på sin side har flere ganger vært i hardt vær for nettopp å gi bort persondata. Cambridge Analytica samlet inn data fra Facebook, som angivelig ble brukt til påvirke presidentvalget i 2016. Da vant Trump valget. Både X og Meta har gjentatte ganger fått kritikk for mangelfull innholdsmoderering. Voldsvideoer, pornografi og forumer for ekstremisme og konspirasjonsteorier har alle latt seg spre på plattformene. Når de mest innflytelsesrike digitale plattformer eies av kontroversielle milliardærer, tett knyttet til en stadig mer ytterliggående stat, kan det gi grobunn for problemer.

Jeg jobber tross alt i Coop, en butikkjede eid av kundene. Selve symbolet på en velfungerende sosialdemokratisk stat. En butikk som er installert med overvåkningskameraer, men som velger å ikke misbruke det. Det finnes ikke en Coop-kjede i Orwells 1984, det er helt sikkert. Coop motstrider de kapitalistiske verdiene til den amerikanske høyresiden ledet av Musk, Trump og Zuckerberg. Kanskje er det derfor jeg har blitt foret såkalt «red-pill»-innhold om at det ordinære arbeidslivet er en matrise? Er det rett og slett et konspiratorisk komplott for å undergrave en butikkjede som symboliserer sosialdemokrati?

Det er lett å gjøre narr av sosialdemokratiet - men det har laget det beste samfunnet i verdenshistorien.

Desto mer jeg vet, desto mer skjønner jeg at jeg vet ingenting. Enn så lenge går jeg tilbake til kassa, denne gangen innstilt på å kreve penger for pose, samt betale tilbake salgskommisjonen jeg tok meg frihet til tidligere. Jeg tenker, derfor er jeg blitt takknemlig for å ha en jobb. En jobb jeg tar seriøst selv når ingen overvåker meg, nettopp fordi den friheten er et privilegium. Mer enn det vet jeg ikke; det er tross alt en grunn til at jeg jobber i kassa på Coop.