Hvorfor kan ikke privatpersoner ha sparekonto i Norges Bank?

Og andre spørsmål til Ida Wolden Bache

Av Kristi Bjørhusdal, Vårin Bardal, Carla Braastad Grape og Anna Elizarova Jøntvedt

Foto: Amund Aasbrenn

24. august ble Ida Wolden Bache, tidligere student ved UiO, invitert til å holde årets Schweigaardforelesning. Forelesingen har som mål å styrke forståelsen av hvordan samfunnsøkonomi brukes i praksis. Denne gangen ankom vi tidlig, ettersom halve Blinderen rant ned dørene i fjor. Heldigvis for oss var arrangementet i år forbeholdt økonomistudenter og noen utvalgte VGS-elever,  slik at alle både fikk sete og albuerom.

Konteksten for foredraget er debatten om renten og pengepolitikken som har rast det siste halvåret. På en faglig og presis måte belyser Wolden Bache det som, til stor overraskelse for oss samfunnsøkonomistudenter, viser seg å være ti sentrale spørsmål i den pengepolitiske debatten. Av disse ti har vi plukket ut kremen:

Er renten rett medisin? 

Blant annet besvarer hun spørsmålet om renten egentlig fungerer som et virkemiddel, eller “rett medisin” for å dempe prisveksten, basert på Espen Nakstads innspill i rentedebatten. Argumentet hans er at høy rente er prisdrivende i seg selv.

Wolden Bache avverger påstanden ved å snu argumentet hans på hodet: Renten er høy nettopp fordi inflasjonen er høy. Og forskningen er også tydelig på at medisinen fungerer, selv om den nøyaktige effekten er notorisk vanskelig å måle.

Samtidig gir hun Nakstad et lite trøstepoeng: Gjennom kostnadskanalen kan høyere renter faktisk føre til at enkelte ting blir dyrere, som leieboligpriser. Denne effekten er imidlertid mindre, eller motsatt, for andre varer og tjenester. Der vil høyere renter virke prisdempende. Som hentet rett ut av en makroforelesning er mekanismen som følger:

Høyere rente ⇒ mindre forbruk og investeringer ⇒ lavere etterspørsel ⇒ lavere inflasjon.

Og, ⇒ høyere kronekurs ⇒ mindre importert inflasjon.

Tar Norges Bank for lite hensyn til arbeid?

Et annet spørsmål som stadig dukker opp i rentedebatten, er hvorvidt renten i for liten grad tar hensyn til utviklingen i arbeidsmarkedet. Dette har vært et hett tema i den økonomiske debatten det siste året, hvor blant andre LO-leder Roger Bjørnstad har markert seg som en tydelig stemme. 

Som nøye dokumentert på LOs plattformer, mener Bjørnstad dagens praksis forsterker dyrtiden for folk, fordi renten settes opp selv når prisveksten blant annet skyldes kostnadssjokk fra utlandet. LO ønsker derfor at pengepolitikken må skille mellom ulike årsaker til inflasjon og ta hensyn til hvordan den norske lønnsdannelsen fungerer. 

Wolden Bache understreker derimot at fleksibel inflasjonsstyring også tar hensyn til produksjon og sysselsetting. På lang sikt mener hun at stabil inflasjon og lav arbeidsledighet kan forenes, mens det på kort sikt kan oppstå en avveining. En høyere rente kan dempe inflasjonen, men samtidig redusere aktiviteten og øke arbeidsledigheten. Derfor er det viktig å finne balansen. For rask nedgang i inflasjonen kan koste arbeidsplasser, mens for lang tid kan det føre til at høy inflasjon fester seg. Tillit til inflasjonsmålet er derfor avgjørende.

Hvordan kan KI påvirke renten

I et annet spørsmål snakker Wolden Bache også om hvordan KI kan påvirke renten gjennom økte investeringer og lavere priser. Men vi savnet en viktig del av bildet: Hva skjer dersom KI også fører til økt arbeidsledighet?

I sin rapport Økonomiske analyser 3/2026 har SSB nylig regnet på et scenario der en rask innføring av KI i verste fall kan gi en ledighet på nivå med bankkrisen på 1990-tallet. Det er riktignok bare ett av flere mulige scenarioer, og SSB understreker at utfallet vil avhenge både av hvor raskt teknologien tas i bruk, og hvor lett arbeidskraften kan omstilles.

Det reiser et viktig spørsmål for pengepolitikken fremover. KI kan gi høyere produktivitet, økte investeringer og lavere priser, forhold som isolert sett kan trekke renten i ulike retninger. Men, dersom den samme teknologien samtidig fører til betydelig arbeidsledighet, hvor mye bør denne effekten telle i Norges Banks rentebeslutninger? Og kanskje enda viktigere: Vil en KI-drevet økning i ledigheten være et midlertidig omstillingsproblem, eller kan den bli mer varig?

Hvorfor skal en håndfull økonomer bestemme hvor dyrt det er å ha lån?

At en håndfull økonomer, nærmere bestemt de fem personene som sitter i Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet, bestemmer renten, kan ved første øyekast virke udemokratisk. Samtidig er denne uavhengigheten viktig for å sikre pengenes verdi over tid. For politikere kan det være fristende å holde renten lav for å øke egen popularitet, ettersom rentehevinger, som vi har sett, ofte er upopulære.

I våre øyne har debatten den siste tiden vist at politikerne virker mer enn villige til å sette ned renten for å øke sin popularitet. Eller bedre folks råd, som de sier. En god tanke, selv om argumentasjonen om hvordan det vil fungere uten å være inflasjonsdrivende, er mer vag.

Det skal sies at Stortinget faktisk bestemmer målene og hensynene til sentralbanken gjennom å sette mandatet, mens økonomene i Norges Bank får frihet til å bruke renten for å nå målene som mandatet har gitt. Wolden Bache sier, diplomatisk nok, at de ikke opplever noen tydelig utfordring med denne uavhengigheten i praksis.

Uavhengigheten og åpenheten til Norges Bank er noe vi mener vi må sette pris på, spesielt sett i sammenheng med situasjonen i USA. Wolden Bache trekker selv frem dette i sin besvarelse i spørsmålet om Norges Bank burde snakke mindre om renten. Kevin Warsh, sentralbanksjef i USA, har nå lagt seg på en linje der Federal Reserve uttaler seg minst mulig om hva de gjør. Dette kan skape usikkerhet og mistillit, og i verste fall redusere effektiviteten til renteverktøyet. Av denne grunn sier Wolden Bache at hun skal fortsette å snakke.

Samtidig nevner hun at åpenhet rundt prognosene kan føre til mer mistillit. De siste årene har, som kjent, renten endret seg mye og ikke minst endret seg annerledes enn prognosene sier. Når folk legger mye vekt på prognosene, som i neste omgang ikke inntreffer, kan det i verste fall føre til at tilliten til pengepolitikken svekkes.

Som en ekstra tankevekker her, har sjefsøkonom Kjersti Haugland i DNB Carnegie har sagt i podcasten FA Makro at hun tror prognosenes tid er forbi. En sak det kan være spennende å følge med på fremover , og vi kan love deg at Observator holder den under lupen.

Tror Norges Bank at høyere renter vil redusere prisene i utlandet?

Ut fra dette spørsmålet, kan det virke som om noen tror at høyere rente i Norge er et naivt forsøk fra Norges Bank på å dempe importert inflasjon ved å presse ned prisene i landene varene kommer fra. Men helt ærlig: er det faktisk noen som tror dette? At Wolden Bache valgte å inkludere dette spørsmålet med den “morsomme” formuleringen tolket vi som hennes inngang til å kommentere debatten om importert inflasjon.

Sentralbanksjefen forklarer at Norges Bank ikke setter opp renten for å gjøre prisene lavere i utlandet. Importert inflasjon, altså høyere priser på varer og tjenester fra utlandet, påvirker likevel prisveksten i Norge og kan skape ringvirkninger i økonomien. Derfor må Norges Bank ta hensyn til den importerte inflasjonen og forsøke å begrense disse ringvirkningene. En høyere rente kan styrke den norske kronen, noe som gjør importen billigere og dermed bidra til å dempe den importerte inflasjonen.

Hvorfor har vi høyere renter enn nabolandene våre?

En annen ting mange har lurt på om renten, er hvorfor vi har høyere rente enn våre kjære naboland. Ved første øyekast er dette en situasjon som ikke kan virke rimelig. Men, Wolden Bache presenterte grunnene, og de er gode.

Først og fremst har Danmark fastkurs mot euro. Det betyr at valutakursen deres skal holdes på en gitt rate mot euro, og for å opprettholde dette må renten brukes. Dette gjøres gjennom at høyere/lavere rente gjør det mer/mindre attraktivt å investere i landet, og dermed øker/reduserer etterspørselen etter valuta. Danmark bruker dermed andre virkemidler for å hindre inflasjon, som finanspolitikken.

Når det kommer til Sverige, har de en flytende valutakurs, som oss. Altså setter de renten ut fra inflasjon, men også innenlands økonomi. Innenlands økonomi er nøkkelen til å forstå rentedifferansen her. I Sverige er det lavere prisvekst, blant annet grunnet lavere lønnsvekst. Om høy lønnsvekst er bra eller dårlig er en diskusjon vi ikke tar her, men høye råvarepriser i Norge har i alle fall vært drivende i gode lønnsoppgjør og dermed høyere prisvekst enn vår nabo.

Hvor skal renten fremover?

Det aller siste spørsmålet sentralbanksjefen hadde forberedt og svarte på, er hvor renten skal fremover. Spørsmålet vi alle lurer på og har et håp om. Det kjedelige svaret, som hun kalte det selv, er at dette avhenger av den økonomiske utviklingen. Hun trakk frem rentemøtet i juni, i en periode der arbeidsledigheten verken var høy eller lav og prisveksten var høy grunnet høye industrikostnader. Likevel var produktiviteten i landet god, og prognosene som ble satt for renten var på 4.25 til 4.5 på slutten av året. Nå ser vi at prisveksten har falt, selv om den fortsatt er høy. Vi får vente i spenning til neste rentemøte i september, men Wolden Bache ser inntil videre ikke for seg en lavere rente.

Også var det vår tur til å spørre

Ved "forelesningens" slutt var det tydelig at det fortsatt var noen spørsmål igjen. Fra salen kom blant annet spørsmål om Trumps tollsatser og hvordan Norges Bank egentlig tenker om tidshorisonten når renten settes.

Foto: Amund Aasbrenn

Hva har Trumps tollsatser å si?

Det virket som om sentralbanksjefen blomstrer litt i det hun forklarer at hvordan Trumps tollsatser kan både dempe den økonomiske veksten og bidra til høyere priser. Så langt har flere av de mest dramatiske spådommene imidlertid ikke slått til. Det har ikke blitt en fullskala handelskrig, og mange land og selskaper har funnet måter å omgå eller tilpasse seg tollsatsene på. Det kan gjøre dem mindre effektive enn først antatt.

For Norge er effekten trolig også begrenset, ettersom en relativt liten del av norsk eksport går til USA. Dersom toll gjør det vanskeligere å selge norske varer i det amerikanske markedet, kan noe av eksporten i praksis også vris mot andre markeder.

Hva bestemmer om Norges Bank ser på kort eller lang sikt når renten settes?

Wolden Bache redegjør for at på kort sikt er Norges Bank først og fremst fremoverskuende og fleksibel. Banken vurderer hvordan renteendringer påvirker inflasjon, aktivitet og arbeidsledighet de kommende årene.

På lengre sikt handler det mer om de strukturelle kreftene i økonomien. Utviklingen i det globale kapitalmarkedet, produktivitet, sparing og investeringer påvirker hvor den såkalte nøytrale renten ligger, altså renten som verken stimulerer eller bremser økonomien.

Hvorfor kan ikke privatpersoner ha egen sparekonto i Norges Bank? 

Dette spørsmålet tar vi egentlig bare med fordi det er en morsom overskrift. Men når det først har blitt stilt, kan vi jo like gjerne inkludere svaret til Ida: Norges Bank er landets sentralbank, og den lovpålagte oppgaven er å være statens og «bankenes bank». 

Spørsmålene fra salen gir dermed et innblikk i hvor mange faktorer som faktisk må tas med i vurderingen når renten skal settes. 

Foto: Amund Aasbrenn

Dessverre for alle kommende graduates med studiegjeld, kan Wolden Bache også opplyse om at den nøytrale renten mest sannsynlig vil ligge på et høyere nivå en stund fremover, sammenlignet med årene før pandemien. Det kan altså se ut til at vi må belage oss på et rentenivå som er høyere enn det mange av oss har blitt vant til.