Norge: verdens mest produktive land eller på vei mot stupet?
- Mads Leonthin

- 1. okt. 2025
- 3 min lesing
Oppdatert: 2. okt. 2025
Valgkampen er over, og det ble fire nye år med rødgrønn regjering, nå døpt "tuttifrutti". Ved årets start tok Martin Bech Holte samfunnsdebatten med storm, og presenterte en rekke faresignaler ved norsk økonomi. Oljepengene smører alle deler av økonomien, ikke bare statsbudsjettet. Insentivene for arbeid er for dårlige. Vi er for mange som ikke arbeider. Produktivitetsveksten er fallende, og Norge får ikke lenger mye ut av de ressursene vi har. Deler av det norske investor- og grunder miljøet som lenge har kjempet mot uforutsigbare skatteøkninger og formuesskatt kjente seg fort igjen i Bech Holte sin fortelling. Det mange i næringslivet har kjent på, men ikke klart å få ned på penn og papir fikk Martin Bech Holte rammet inn og vedtatt på 329 sider.
På motsatt side rykket etablerte samfunnsøkonomer og SSB-profiler kjapt for å motbevise mange av Martin side påstander. Norsk BNP har aldri vært høyere. Offentlig sektor eser ikke ut - tvert i mot. Norge er verdens beste land å bo. Målt i verdiskapning per arbeidstime er vi helt i verdenstoppen. "De rike" har aldri tjent mer. Forskjellene øker. Alle påstander som er vanskelig å motsi - av fagpersoner med lang ferdsel i både økonomifaget og samfunnsdebatten.

Til slutt kulminerte året med en valgkamp som omtrent låste seg helt fast. Den store metaforen på det ble formuesskatten. Det er en besynderlig liten sak, formuesskatten. 38 milliarder av et statsbudsjett på 2800 milliarder når vi inkluderer inntekter fra olje, strøm og gass, pluss avkastningen på oljefondet. En skatt som rundt 11,6 % av befolkningen betaler. 0,7 % betaler et beløp høyere enn 100 000. På høyresiden ble formuesskatten et symbol på en retningsløs nasjon som blåser i nåtidens faresignaler. En skatt som sammen med andre skatteøkninger er med på å kvele norsk næringsliv, og favorisere utenlandsk eierskap av norske bedrifter.
På venstresiden ble kampanjen stemplet som milliardærenes tog for å avskaffe en skatt med hensikt om å berike dem selv. Deres sleipe, men geniale retoriske grep var å fremstille formuesskatten som den enste måten å sikre omfordeling, rettferdighet og en velferdsstat som sikrer at din bestemor har det godt på sykehjem. Enten så er du for formuesskatt, eller så er du en egoist som ikke verdsetter det norske fellesskapet!
Til slutt befant vi oss i den absurde situasjonen at vi fikk en halvdel som ønsket å bevise hvor fatalt det går med norsk økonomi. Og en motpart som iherdig kjempet for å bevise at det aldri har gått bedre. Som samfunnsøkonom er jo det et morsomt fenomen å observere. Både høyresiden og venstresiden har helt klart rett i mange av sine argumenter når de presenterer "den norske realiteten".
Jeg tror mange unge av oss ikke er så opptatt av hvilken side som har rett. Vi ønsker oss muligheter, velferd, en jobb og at våre foreldre og besteforeldre både har god pensjon og en god alderdom. Også er det fett å føle seg litt rik i utlandet da. Det er jo det. For å sikre dette så mener jeg
jeg at Norge står ovenfor to hovedutfordringer de neste tiårene som vi er nødt til å løse:

Er det noe jeg har erfart fra samfunnsøkonomien så er det at det er veldig lett å adressere problemer, men veldig vanskelig å løse dem. Våre problemstillinger kan hverken løses med kjappe pennestrøk på Stortinget, eller av geniale konsulenter alene. Store endringer kan dessverre ikke vedtas ovenfra, det må gjennomføres nedenfra og opp. En god start er å løfte debatten til et høyere nivå enn formuesskatt JA/NEI, og få så mange som mulig engasjert. En best mulig fremtid for Norge er jo i alles felles interesse.
Jeg har vært så heldig at jeg har fått lov til å nerde begge disse temaene gjennom jobben. Fremover skriver jeg derfor hver mandag og onsdag om utenforskap og produktivitet. Det er masse jeg ikke kan om disse temaene, så sitter du med noe kult å lære bort så håper jeg du sender meg en melding!
Ses neste uke!



Kommentarer