Hvor blir det av EU-debatten?

Norge har stemt nei til EU to ganger. Først i 1972, så i 1994. Slik har vi som er født lenge etterpå, arvet en «debatt» vi aldri fikk ta del i. Selv om jeg forsøker å sette meg inn i temaet, ender jeg ofte opp like forvirret som da jeg begynte. Mitt inntrykk er at mange jevnaldrende mener det samme. Det føles som om EU-debatten er et rom som stadig passeres i norsk politikk. Døren står på gløtt, men ingen inviterer oss inn.

Under Kåkånomics 2025, Norges største økonomifestival, dukket EU opp i flere programposter. En av dem ble passende nok kalt «Hvor blir det av EU-debatten?», med et panel bestående av Guri Rosén, Kjetil Alstadheim og Eivind Thomassen.

Debatten ble naturligvis innledet av noen argumenter fra ja-og nei-siden, men synliggjorde også at mye av det vi tror vi vet om EU og EØS, egentlig baserer seg på utdaterte forestillinger, halvsannheter og seige myter.

EU-debatten under Kåkånomics 2025

Guri Rosén: Realitetssjekken

På den ene siden har vi Guri Rosén, statsviter og en sentral stemme i norsk EU-forskning. Hun beskriver hvordan EU nå bruker handelspolitikk som et slags vern rundt europeiske bedrifter, og hvordan Norge havner på utsiden av gjerdet som et tredjeland. Konsekvensen er at vi risikerer å få andre regler enn det indre markedet. EØS-veien blir en sti som stadig endrer retning uten at vi helt ser hvor den fører. Rosén trekker også frem det demokratiske underskuddet som en av de største svakhetene: Vi følger etter, men har ingen stemme når retningen settes. Et klassisk argument for EU.

Samtidig utfordrer hun et kjent nei-argument, nemlig forestillingen om at EU stadig pøser direktiver over oss som vi ikke vil ha. Ifølge Rosén er virkeligheten motsatt: Norge banker selv på døra og trygler om å bli inkludert i større grad. Spesielt innen krisehåndtering og vaksiner settes felleskapet ekstra stor pris på. Hadde det ikke vært for en hjelpende hånd fra Sverige, kunne Norge risikert å stå i en situasjon uten vaksiner under pandemien.

Kjetil Alstadheim: Norge uten stol ved bordet

Det er ikke en fullkommen debatt uten en eller annen fyr som er der for å reklamere for boken sin. I dette tilfellet Kjetil Alstadheim, forfatter av boken Alle tok feil. Og i dette tilfellet er jeg megafan.

Alstadheim tegner et perspektiv på Norges forhold til EU og EØS som både er klart og tankevekkende. Han peker på at frykten og håpet fra EU-debatten i 1994, der nei-siden var redd for å miste selvråderett og ja-siden fryktet å bli et ensomt land, i stor grad har mistet relevans. Realiteten i dag er EØS: Norge er i praksis et «EU-land», men uten plass ved bordet der reglene blir laget. Suverenitetsoverføringen har allerede skjedd, men vi bare observerer fra sidelinjen.

Alstadheim argumenterer for at Norge, i lys av dagens situasjon og behovet for å påvirke den europeiske politikken som uansett former oss, bør vurdere et fullverdig EU-medlemskap. Han etterlyser en ny, saklig og oppdatert EU-debatt. En debatt som ikke lar seg stoppe av gamle myter og frykt.

Eivind Thomassen: Utenforskapets privilegium

På andre siden av bordet har vi Eivind Thomassen. For å være ærlig fulgte jeg ikke så nøye med på hans scenetid, og tar heller et kortfattet utgangspunkt i en artikkel han publiserte i Morgenbladet.

Essensen i Thomassens argument er at Norge bør ta høyde for at EU ikke er en konstant størrelse. Kanskje vil unionen svekkes eller møte nye krisesykluser. I så fall kan Norge ha en fordel ved å stå på utsiden, med egen krone, egen sentralbank og egne institusjoner. Dette er «utenforskapets privilegium»: handlefriheten som følger med aldri å ha gått helt inn. Litt som å date noen. Du vil ha det hyggelig, uten forpliktelsene som kommer med forholdet.

Sara og jeg med en lokal pokal

De unge

Da jeg satt i salen, vandret tankene mine til Brexit. Unge briter ble anklaget for å «svikte demokratiet» fordi de ikke møtte opp i valglokalene, selv om de ønsket å bli i EU.

I Norge fremstilles majoriteten av unge som fornøyde EØS-tilhengere, noe også jeg tror vi er. Det er et behagelig narrativ som gjør at ingen behøver å stille vanskelige spørsmål. Men sannheten er at ingen egentlig har spurt oss. Kanskje burde vi ikke være så tilfreds. Kanskje mangler vi bare et kunnskapsgrunnlag som gjør oss uenige.

18. november: Forventet storm og fikk stillhet

Jeg våknet morgenen 19. november, skrudde på Dagsnytt 18 og hørte at Norge stod utenfor EUs tollmurer tenkte jeg instinktivt: Nå! Nå kommer EU-debatten! Men nei.

Ikke i min vennegjeng, ikke i 11. etasje på Eilert Sundts hus, ikke i offentligheten, ikke i nærheten av det omfanget situasjonen fortjente. Det kom noen artikler og et par podkastepisoder, men ikke mer. En storm som forsvant som dugg i solen.

For meg pekte alt tilbake på én ting: Norge velger minste motstands vei. EØS fungerer som vår politiske sovemedisin, en avtale som er akkurat god nok til at både ja- og nei-siden kan leve med den. Dette lar politikerne slippe en debatt som kan splitte partier, koalisjoner og velgerbaser.

Etter årsskiftet har det skjedd mye geopolitisk, med trusler fra Trump som undergraver det transatlantiske forholdet. Samtidig har jeg opplevd økt EU-oppmerksomhet i mediene. Det er ingen hemmelighet at Jonas Gahr Støre er positiv til et EU-medlemskap. Nylig kom også Jan Christian Vestre «ut av skapet» og uttalte entydig støtte til medlemskap. Så lenge LO, Arbeiderpartiets viktigste støttespiller, holder fast ved et nei til EU, blir dette en vanskelig sak å fronte for partiet. Dersom Ine Eriksen Søreide tar over stafettpinnen i løpet av året, vil hun være en av de sterkeste forkjemperne for EU-medlemskap i norsk politikk. Kanskje må det en felles mobilisering over midtstreken til for at EU-debatten skal ta fart. Hvis ikke, vil debatten trolig kverne videre i sitt eget ekkokammer.

Det er lenge siden 1994. Når skal vi få vår EU-debatt? Nå forsvinner den inn i komfortsonen, inn i kompromisset, inn i den politiske frykten for å splitte velgere og partier. Men nettopp derfor trenger vi den nå mer enn noen gang. Europa og resten av verden former Norge uansett, og valget står ikke bare mellom ja eller nei, men mellom å være passive tilskuere eller aktive deltakere i utviklingen som påvirker oss alle. Nå er tiden inne for å åpne døren på ordentlig, tørre å stille de vanskelige spørsmålene og ta debatten som en ny generasjon fortjener. Skal vi fortsette å stå på utsiden og håpe at sovemedisinen holder litt til?