Færre fattige barn under dyrtiden, men ikke nødvendigvis bedre råd

Prisene steg raskere enn på flere tiår. Likevel falt andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt, og mest i kommunene der den var høyest fra før. Men betyr det at barnefamiliene har fått bedre råd?

Av Haris Maric

I perioden 2018–2020 levde 17,2 prosent av barna i Oslo i familier med vedvarende lavinntekt. I 2022–2024 var andelen 13,2 prosent. Nedgangen kom samtidig som mat, strøm og renter ble dyrere.

Under og etter pandemien steg prisene raskere enn på flere tiår. Norges Bank har pekt på at risikoen for høy inflasjon økte allerede under pandemien. OECD skrev i sin landrapport om Norge i 2022 at problemer med produksjon og transport bidro til å presse prisene opp. Samtidig økte etterspørselen da samfunnet åpnet igjen, blant annet fordi husholdningene begynte å bruke penger de hadde spart under pandemien. Dette bidro til ytterligere prispress. Russlands invasjon av Ukraina i 2022 forsterket prisveksten, særlig på energi og mat, blant annet fordi krigen rammet den globale matforsyningen. Norges Bank svarte med en rekke renteøkninger.

For familier med lite å rutte med er slike prisøkninger særlig krevende. Når mye av inntekten allerede går til mat, strøm og bolig, er det lite å gå på.

Slo dyrtiden derfor hardest ut der barnefattigdommen var størst fra før?

Slik måles barnefattigdom

Norge har ingen offisiell fattigdomsgrense. Det vanligste målet er vedvarende lavinntekt, som SSB og Bufdir bruker som hoved indikator for barn.

Først justeres husholdningens inntekt etter skatt for størrelsen på familien. Etter EUs ekvivalensskala teller den første voksne 1, hver ekstra voksen 0,5 og hvert barn 0,3. En familie med to voksne og to barn har dermed 2,1 forbruksenheter.

Et barn regnes som å leve i en familie med vedvarende lavinntekt hvis denne justerte inntekten i snitt over tre år ligger under 60 prosent av medianen i Norge. Ifølge SSB gikk grensen i 2024 ved 305 400 kroner per forbruksenhet. For en familie på fire tilsvarer det om lag 641 300 kroner etter skatt i året.

Målet er relativt. Det viser hvor mange barn som lever i familier langt under det typiske inntektsnivået, ikke om familien har råd til mat og husleie.

Størst nedgang der det var verst

Svaret ser ut til å være nei. Ifølge tall fra Bufdir falt andelen barn med vedvarende lavinntekt på landsbasis fra 11,7 prosent i 2018–2020 til 10,2 prosent i 2022–2024.

For å se om utviklingen var lik over hele landet, har jeg rangert 232 kommuner etter andelen i 2018–2020 og delt dem i fire like store grupper. Andelen falt i alle gruppene, men mest der den var høyest i utgangspunktet. I kommunene med høyest andel falt den fra 16,0 til 13,4 prosent. I kommunene med lavest andel falt den bare fra 7,4 til 6,9 prosent.

Tabell 1. Andelen falt mest i kommunene der den var høyest i utgangspunktet.

Forskjellene mellom de 232 kommunene har dermed blitt mindre. Standardavviket sank fra 3,6 til 2,9 prosentpoeng.

Ikke alle kommuner fulgte mønsteret. I Marker økte andelen fra 11,0 til 16,4 prosent, i Sørreisa fra 11,0 til 15,3 prosent og i Åsnes fra 15,8 til 18,7 prosent. I Grue og Drangedal lever nesten ett av fem barn i familier med vedvarende lavinntekt.

Ikke bare tilfeldigheter

Kommuner med uvanlig høye tall i én periode vil ofte falle noe tilbake i neste, såkalt regresjon mot gjennomsnittet. Kan det forklare utjevningen? Bare delvis. Jeg har gjort den samme analysen for to perioder før dyrtiden, og der var sammenhengen mellom utgangsnivå og nedgang to til fire ganger svakere. Utjevningen under dyrtiden var altså uvanlig sterk, selv om analysen ikke kan si hva som forårsaket den.

Om analysen

Tallene for barn i familier med vedvarende lavinntekt (EU60, nasjonal lavinntektsgrense) er hentet fra Bufdirs statistikk om barnefattigdom, som bygger på SSBs inntektsstatistikk, og er regnet om til dagens kommunegrenser. Kommuner med færre enn 500 barn er utelatt, slik at 232 kommuner står igjen. Kommunegruppene, standardavviket og kontrollen for regresjon mot gjennomsnittet er mine egne beregninger, gjort i R og vektet etter antall barn. R-koden kan fås ved henvendelse til forfatteren.

Hvorfor falt andelen?

SSB peker på flere forklaringer. Barnefamilier har hatt en relativt god inntektsutvikling de siste årene, særlig familier med små barn. I 2024 gjaldt dette også enslige forsørgere. SSB skriver også at økt barnetrygd har løftet enkelte familier over lavinntektsgrensen.

Også innvandring spiller inn. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i lavinntektsstatistikken, viser SSBs tall. Fra 2021–2023 til 2022–2024 økte andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt fra 9,9 til 10,2 prosent. Ifølge SSB skyldes økningen først og fremst at barn som kom fra Ukraina i 2022, nå telles med for første gang. Nesten åtte av ti av disse barna lever i familier med vedvarende lavinntekt.

Dette påvirker også sammenligningen med tidligere år. De ukrainske barna er med i tallene for 2022–2024, men ikke for 2018–2020. Uten dem ville nedgangen i andelen barn med vedvarende lavinntekt trolig vært større. Det kan også bidra til å forklare utviklingen i enkelte kommuner, som Marker og Sørreisa, dersom de har tatt imot mange flyktninger.

Men har de fått bedre råd?

Her må tallene leses med forsiktighet. Fordi lavinntekt er et relativt mål, endres ikke andelen hvis alle får like mye dårligere råd. Et bedre mål på kjøpekraft er realinntekten. Tall fra SSB viser at den for den typiske barnefamilien falt med under én prosent i 2022, og at den i perioden 2022–2024 lå 3–5 prosent høyere enn i 2018–2020.

Tabell 2. Realinntekten for den typiske barnefamilien falt lite i 2022 og tok seg raskt opp igjen.

Men dette er medianfamilien. Familier med lav inntekt bruker en større del av budsjettet på mat og strøm, og nettopp maten steg mer enn andre priser. Ifølge Helsedirektoratet, som bygger på SSBs prisindekser, steg matprisene med om lag 25 prosent fra 2019 til 2024, mot om lag 21 prosent for prisene totalt. For familiene nederst i fordelingen kan dyrtiden derfor ha vært tyngre enn gjennomsnittstallene viser.

Bildet er altså todelt. Færre barn lever i familier langt under det typiske inntektsnivået, og forskjellene mellom kommunene har blitt mindre. Men det er ikke det samme som at alle barnefamilier har fått bedre råd.

Om utviklingen holder seg, gjenstår å se. Selv om prisveksten har avtatt, er prisnivået fortsatt høyt. For familiene med minst å gå på er dyrtiden kanskje ikke over.