Fra arkivet: Byråkratiske perler!

Artikkelen er skrevet av Jon Andersen, og ble utgitt i Observator sin 2.utgave i 1999. Norge har fortsatt et stort og mektig statsbyråkrati - men det viser seg alt var faktisk ikke bedre før.

Sosialøkonomer hadde mye makt i Norge i gamle dager. Hvis vi mente at nordmenn ikke trengte bananer i år, ja så ble det ikke noen bananer. Gerhardsen styrte landet uten å bruke ord som å ”spille på lag med markedet” eller ”konkurransedyktig lønnsnivå” , men lot heller sine økonomisk utdannede partifeller i departementene sørge for at de ønskelige målene ble oppfylt ved hjelp av lover og direktiver.

Valuta var det mangel på like etter krigen, og sosialøkonomene fulgte nøye med, slik at ingen brukte mer valuta enn nødvendig. De definerte selvsagt selv hva som var ”nødvendig”. Statseide selskaper var ikke ”delprivatiserte”, men 100 % offentlig styrt, og de fulgte direktivene fra sentralt hold til punkt og prikke. At NSB var blant de flinkeste i klassen, vil dere nok snart forstå… Denne lille historien fra 1945 eller 1946 kan være et godt eksempel på hvor merkelige resultater man kan få dersom man følger alle direktiver til punkt og prikke.

79 år senere er fortsatt ikke lett å komme seg fra Oslo til Nordland med tog! Reisetiden med tog er omkring 20 timer.

Det var altså to studenter ved Universitetet i Oslo som skulle hjem til Nordland i ferien, og den beste måten å komme hjem på var å bruke toget. De gikk derfor til NSB for å kjøpe billett, selvsagt med sitteplass hele veien, det tok jo tross alt flere døgn å komme seg hjem ! En helt grei sak, selv for NSB skulle man tro, men den gang ei. Problemet var nemlig at toget til Narvik, måtte en strekning innom Sverige, siden man enda ikke hadde forbindelse hele veien til NordNorge. Og en tur innom Sverige, betydde valutautgifter for NSB, ettersom det her var Sveriges Järnvegar som sto for transporten, og de skulle jo selvsagt ha oppgjør i svenske kroner ! Alle vet jo at utenlandske penger ikke var noe gode nordmenn burde omgi seg med i for stor grad, så våre faglige forfedre hadde konstruert et system som var både strengt og byråkratisk. For eksempel var valuta så vanskelig å få tak i for enkeltpersoner, at man måtte sende inn en søknad om hvorfor man trengte valuta, hvor mye valuta man ønsket å veksle, og hvorfor man skulle dra til utlandet akkurat nå osv.

Hvis du først fikk innvilget en sum, så ble dato og størrelse på summen ført inn i passet ditt, slik at du ikke skulle klare å få ut mer valuta til samme reise, ved å søke flere ganger ! Slik holdt myndighetene kontroll over all valuta som gikk ut av landet, samtidig som mange samfunnsøkonomisk gunstige arbeidsplasser ble opprettholdt i statsadministrasjonen. Men for å komme tilbake til historien, hva skulle så NSB gjøre i denne saken ? Dette var jo en klassisk målkonflikt. De kunne nesten ikke nekte studentene å dra hjem i ferien, men samtidig hadde de fått streng beskjed om å ikke sløse med valuta!

Løsningen på problemet var genial. De lot studentene få reise hjem, men for å spare valuta lot de dem kun få ståplass og ingen penger til mat under den delen av reisen som gikk gjennom Sverige! NSB har jo aldri vært redd for å ty til løsninger som kunne gå ørlite utover kundenes servicetilbud, og her ville de i alle fall gjøre sine overordnede sentralt rimelig fornøyd.

” Først brød , så kake ” sa jo landsfader Gerhardsen i en tale på den tiden, og ved å definere brød = togreise og kake = sitteplass på toget, ser vi at dette også må ha vært en handling i hans ånd. Studentene kom seg i følge historien hjem ( litt sultne og støle i beina, kanskje ), men sannsynligvis med en god norsk dugnadsfølelse i hjertet, ved å i alle fall ha gjort litt for å gjenreise landet etter krigen. Trolig gruet de seg litt for reisen tilbake til Oslo igjen, også...

Redaktør i 1999, Jostein Løvås, var heller ikke nådig mot byråkratene i sin leder fra samme utgave:

Dette er et skjenselsskrift for byråkratene, disse smått råtnende lavpannede idiotene som befolker de offentlige kontorer rundtomkring. Målet med det følgende er å trakassere, rive ned fasadene, latterliggjøre det latterlige og la de arrogante purkene få frese i eget fett.

Vi har alle våre erfaringer med byråkratiet, og har sikkert alle lært oss å smile overbærende i kontroverser med dets representanter. Av og til tar imidlertid raseriet overhånd, slik som nå.

Det fins så mange byråkrater rundt omkring som ikke kan de reglementene de er satt til å forvalte. Jeg har, som en respons på problemet, tatt på meg oppgaven med å nedtegne de ti bud som synes å gjelde innenfor byråkratiet. Dette for å synliggjøre hvilken fæl tid det er vi lever i: