Den første influenser

Nicolai Wergeland markerte seg tidlig på 1800-tallet som en skarp og modig stemme i det offentlige ordskiftet i Danmark-Norge. Sensuren var streng, og prisen for å bli dømt til æreskrenkelse av regimet var brutal ". Loven lød «... den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage.» Det var ingen lek å ytre sin mening, og kongen hadde enerett på å stoppe uønskede publikasjoner før de nådde ut til allmenheten. I avhandlingen Mnemosyne argumentere Wergeland sterkt for norsk selvstendighet og etableringen av det første norske universitet. "Ærværdige Norge, det eneste Christelige Kongerige paa Jordkloden, som intet Universitet har!"

Avhandlingen møtte motstand i Danmark, som anså teksten som illojal og destabiliserende for unionens legitimitet. En periode lå dokumentet til Wergeland naglet fast i gapestokken utenfor det danske slottet. Likevel, holdt avhandlingen frem etter bred støtte blant det norske folk. Nicolay ble sentral for etableringen av det første norske universitetet. Hans arbeid ga medlemskap i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og 4100 riksdaler, hvor 300 kom fra kongen selv. Omregnet til dagens kroner utgjør det omkring åtte millioner. Wergeland utfordret det etablerte, uten å frykte represalier. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var Nicolai nøkkelpersonen bak §100 om ytringsfrihet og etableringen av Stortinget.

Hans sønn Henrik Wergeland tok ingen mindre rolle i den norske offentligheten. Hans ideer ble spredt gjennom dikt, taler, småskrifter og redaksjonelle innlegg. Utestengt av flere større medier publiserte han egne politiske kommentarer via annonser og egne utsendelser. Henrik etablerte folkebiblioteker, fremmet utdanning for alle, underviste om grunnlovsrettigheter og arbeidet utrettelig for å løfte fram det norske språk og kultur. 

Ikke minst er han kjent som en av de største forkjemperne for 17.mai feiringen. Det ryktes at hans mest famøse 17.mai i 1833 ble holdt i tung bakrus. Natt til syttende befant Wergeland seg på en stor fest med venner og uvenner, hvorav sistnevnte ønsket å drikke ham under bordet så grundig at han ikke ville være i stand til å holde den planlagte talen dagen etter. Først i ni-tiden lyktes det en av 17.mai komiteens medlemmer å finne den bortkommende taler. Utkledd som bonde, etter et morgenmåltid bestående av Cognac, holdt Wergeland en tale "som rev de tålmodig ventende skarer med seg til de høyeste tinder av nasjonal og annen begeistring, inntil han trådte ned under endeløs jubel”. Folkets mann, Henrik Wergeland, ville altså anerkjent hvordan vi nordmenn feirer 17.mai den dag i dag.

I dag drar begrepet influenser andre assosiasjoner enn Wergeland. Gjennom blogg.no  fikk vi en helt ny gruppe kjendiser. Linnea Myhre, Emilie Voe og Sophie Elise, kjent fra kunsten å dele sin egen hverdag. Fenomenet er på ingen måte norsk. I Sverige regjerer Ingrosso-familien, og over dammen har Kardashian-familien en følgerskare på 1,6 milliarder. Nevn en nisje i 2025, så har vi garantert en kjent influenser på området.

Influensere er big business. Globalt anslås markedet for influensere å være 24 milliarder dollar, med en forventet årlig vekst på 17%! (Business Fortune Insight). Omtrent 5,6 milliarder mennesker bruker sosiale medier. Det er bare å titte rundt seg i Frognerparken eller på bussen. Vi er limt til telefonen våres. I 2020 ble doomscrolling kåret til årets ord i verden.

I høstens valgkamp spilte influenserne for første gang en stor rolle. De yngre velgerne har erstattet VG, Aftenposten og Klassekampen med YouTube, TikTok og Instagram. Politikere dukket opp på GUTTA, Hva stemmer du med Øyunn Krogh og Mørch og Makta. Resultatet? Høyeste valgdeltakelse blant unge noensinne.

I min vennegjeng diskuteres det ofte hvordan influenser etter influenser kan dra hundretusenvis av visninger på "meningsløst innhold". Fem år med høyere utdanning, utallige jobbavslag og en privat kontorbås med 575' i året fremstår som en dårlig deal når du ser jevnaldrende dra inn millioner på bollevideoer.

Vi kan kritisere og klage så mye vi vil, sannheten er at det er vi som finansierer dem. Influensere er på sett og vis et fellesfinansiert velferdsgode. I likhet med at vi betaler skatt på inntekt, betaler vi en skatt ved oppmerksomheten gitt til influensere. Skatten går rett i lomma deres. Som den moderne filosofen Naval sier: "The real currency of life is not money. It's not even time. It's attention”.

Med utgangspunkt i at tid er penger kan vi derfor sette opp standard modell for formue :

Der total formue utvikler seg som eksisterende formue med avkastning, pluss netto inntekt, minus konsum.

Gitt vårt premiss om at tid er penger, kan vi sette opp en ny modell for formue:

Kt+1 representerer et individs "tidsformue". Den akkumulerte evnen til å disponere fremtidig tid. 1 + ρ representerer avkastningen vi får på den tiden vi benytter . Jo mer "produktive "vi blir, desto mer får vi ut av tiden vår. Tt representerer "tidsinntekt", våre tilgjengelige våkne timer og Ut representerer tidsforbruket vårt, tid som er bundet opp i aktiviteter og plikter.

I modellen introduserer vi en oppmerksomhetsskatt (τt), som representerer "doomscrolling". I virkeligheten er det ikke en direkte skatt, men en lekkasje. Tid som renner ut av vår egen konto, og inn på bankkontoen til noen andre. Dette gir følgende uttrykk for utviklingen i tidsformue:

Så skal det sies at ikke all scrolling er rent sløseri. Noe av tiden kan på sosiale medier kan gi informasjon eller annen verdi, som vil øke vår ρ . Oppmerksomhetsskatten (τt)​ fanger kun den delen av tiden som ikke gir slikt utbytte.

I modellen fungerer oppmerksomhetsskatten som en direkte overføring: den delen av vår tilgjengelige tid som bindes opp i verdiløs scrolling, omsettes til en pengestrøm med verdi Q per minutt. Når τt​ øker, reduseres vår egen tidsformue tilsvarende, mens influensere, plattformer og annonsører mottar verdien i form av inntekter (Q) rett inn på egen konto.

Så velg med omhu hvem du ser på.