Avisrunde - LO vs NHO!

I dag var det duket for en av høstens større begivenheter ved økonomisk institutt, nemlig avisrunden mellom LO og NHO. En gang i semesteret møtes sjefsøkononom Roger Bjørnstad (LO) og Øystein Dørum (NHO) for å diskutere nyhetsbildet, økonomi og politikk med nysjerrige samfunnsøkonomer fra første til femte kull. Gutta har fartstid fra Norges Bank, Finansdepartementet, DNB, Samfunnsøkonomisk analyse, og representer i dag 2/3 av det norske trepartssamarbeidet. Vi forventet en diskusjon med temperatur som den amerikanske valgkampen, men seansen minnet om at det tross alt er fint å være norsk. Temperaturen var rolig og fredfull, som en høsttur i Frognerparken med en dobbel havre macchiatto. Norge fikk dessverre importert prisvekst fra utlandet, men enn så lenge står verdier som tillit og respekt uanfektet fra internasjonale impulser.

Øystein Dørum åpnet med å dra studentene gjennom konjukturbildet og langsiktige utfordringer for norsk økonomi. De siste fem årene har vært preget av det han kaller en "perfekt storm" med pandemi, flaskehalser i internasjonal handel, prisvekst, angrepskrig i Ukraina og tilbakekomsten til "han du vet" over Atlanterhavet. Både internasjonal og norsk økonomi har stått overraskende stødig i alle stormene, og i dag ser det ut til at den verste dyrtiden er bak oss. Selv om den norske renten henger bak i Europa er rentekuttene på vei, og det ryktes om en oppsving i økonomien fremover.

Per i dag er det Trump og handelskrig som preget mye av det økonomiske bildet. USA og Kina kjemper om energi, mineraler og fortinnet i teknologisk utvikling med nebb og klør. Samtidig har amerikanerne et proteksjonistisk økonomisk prosjekt gående, som medfører at Trump ønsker å redefinere spillereglene for internasjonal handel. Som sentralbanksjefen vektla i årets tale til studentene, så er Norge en liten, åpen økonomi som har bygget sin velstand på å selge det vi har mye av til utlandet (olje, fisk, m.m.) og importere det vi har lite av (iPhone og El-biler). Dette gjør oss spesielt sårbare for en handelskrig. Dørum trekker frem spesielt to punkter med flotte tilhørende grafer.

1) Toll er bad for business. 2) Usikkerhet er spesielt bad for business. Usikkerhet kan være roten til mye ondt, men for økonomien kan det speiles i form av reduksjon i investeringer, stopp i ansettelser og utfordringer med planlegging og strategi.

Roger Bjørnstad tar stafettpinnen videre og lanserer Trump som en endogen variabel. Amerikanerne har hatt sterk økonomisk vekst, men har ikke fordelt gevinstene med majoriteten av befolkningen. I motsetning til Norge har ikke USA bygget en sterk velferdsstat, hatt sterke fagforeninger og sikret lave forskjeller. En arbeiderklasse som føler seg "left behind" gir grobunn for populistisk og mer ekstrem politikk. For å ivareta et bra samfunn er fordeling en viktig forutsetning, og amerikanernes straff for å ikke dele kaken rettferdig, kan da anses å være Trump.

Videre utdyper Bjørnstad om at det er ikke er noe motsetning mellom økt velferd og økonomisk vekst. Han mener inntektssikring og små lønnsforskjeller er en vekstmotor - ikke en bremsekloss. Alt dette pratet om arbeidskraftsfleksibilitet stemmer ikke. Kapitalmobilitet er en mye viktigere forutsetning for mobilitet. Arbeidsplassene skal være trygge, så forflytter kapitalen seg dit den er mest lønnsom. Danskene kaller dette flexicurity. Roger påpeker at lønnsdannelsen er en viktig forutsetning for kreativ destruksjon. Om en bedrift går dårlig, så kan den ikke presse ned lønningene for å overleve. En sånn sirkel vil dempe produktiviteten, ved at bedrifter som burde avvikle sin drift overlever lengre på rovdrift av ansatte. En fiffig take på kreativ destruksjon jeg må innrømme fascinerte litt.

Norge er i verdenstoppen i både BNP per innbygger og de fleste måleenheter for et godt liv. Samtidig står vi ovenfor en del utfordringer. For næringslivet trekker Dørum frem noen momenter fra høstens "Veien til vekst" rapport, som understreker at vi har få teknologibedrifter, lite investeringer i forskning og utvikling, svak kapitaltilgang og en mismatch i kompetanse. Vendt utover gjør geopolitisk usikkerhet og en imperalistiske tendenser fra den russiske bjørnen gjør at investeringer i forsvaret øker fra 1,5 % av BNP til 5%. I arbeidsfør alder står 700 000 utenfor arbeidslivet. Lave fødselstall gjør at brorparten av befolkningsveksten skjer i aldersgruppen 67+. Produktivitetsveksten har vært avtagende over lengre tid. Alle store utfordringer, med fellestrekk at det vil øke utgiftene våre kraftige. Dette må vi klare å finansiere på et hvis. Her er det mye å tav av, men på femogførti minutter får vi dessverre ikke løst alle verdensproblemer.

Siden vi er tross alt er studenter, måtte jeg spørre litt om arbeidsmarkedet. Markedet oppleves trangt for nyutdannede masterstudenter som ønsker en vei inn i tertiærnæringen (alias :tjenestenæringer, konsulent, analytiker m.m. På fabrikkgulvet også kalt hjemmekontoradelen.) Unge står ovenfor et paradoks: det skrikes etter arbeidskraft, men det veldig vanskelig å få jobb. Svaret er åpenbart, men ubehagelig. Alle kan ikke være økonomer, konsulenter og meglere. Noen må faktisk jobbe i helse, bygg og anlegg og som rørlegger.

Den nye sykepleieren?

På kort tid fikk vi gått gjennom et vidt spenn av samfunnsutfordringer. Kanskje vi samfunnsøkonomer ikke er en " dying breed" likevel. Den som finner ut hvordan vi får mer ut av ressursene våre, alle i arbeid og lurt arbeidskraften over i helsesektoren har gull og grønne skoger i vente.