Arveskatt - moralsk riktig?

Arveskatt gir til og med en forkjemper som meg en sur smak i munnen. Jeg synes det av en eller annen grunn føles riktig at jeg skal kunne ta over foreldrene mine sitt hus.Likevel anerkjenner jeg at det er ingen god moralsk grunn til at arveavgiften ikke burde innføres under forutsetning om å redusere andre skatter tilsvarende. Videre vil arveskatten trolig øke insentivene til arbeid og investering dersom inntektene brukes til å redusere selskaps- og inntektsskatt. Dette gjør arveskatten samfunnsøkonomisklønnsom i tillegg. Arveskatt illustrerer dermed kjernen av hva jeg mener er god skattepolitikk. Skatten oppnår det som er best fra samfunnets perspektiv, selv om det gir en uggen følelse. Målet mitt er å overbevise deg om å være for en arveavgift uavhengig om du stemmer Frp, Rødt eller noe imellom.

Først av alt vil en arveskatt skape et mer meritokratisk samfunn. Hvis man ikke kan tilegne seg foreldrenes ressurser vil naturligvis hva en selv bygger opp av verdier bli mer avgjørende. Det vil også være slik at individet vil kunne bygge seg opp mer verdier på bakgrunn av sitt arbeid. Ved økte inntekter til staten vil man om ønskelig kunne fjerne formueskatten, samt redusere inntektskatten og utbytteskatten. En slik endring vil kunne gjøre at vi finansierer større deler av velferdsstaten med «ukontroversiell» skatt. Uavhengig om man er på venstre eller høyresiden av politikken så er et mer meritokratisk samfunn et ideal. Dermed burde Listhaug juble over reduserte skatter og avgifter på for eksempel kapital. På den andre siden burde Moxnes også juble over svekkelsen av nepotismen i borgerskapet.Et argument som trekkes frem fra Statsviter Hellandi Civita i Bergens Tidende omhandler hvordan liberale og konservative ønsker at statens virke skal holdes minimalt. Sitert fra artikkelen: «Arveavgiften er både en inngripen i individets eiendomsrett og en inngripen i menneskets naturlige ønske om å trygge egne familier».

Argumentasjonen består av to deler, så la oss se på argumentet om at statens inngripen i individets eiendom er frihetsberøvende. Altså reduserer friheten som er et onde. Dersom man reduserer skatter på inntekt og kapital tilsvarende så vil statens inngripen etter min mening være det samme eller muligens mindre. Det er vel mindre inngripende at staten forvalter en død persons kapital sett mot å inndrive skatt av en levende person?Til det andre argumentet om menneskets naturlige ønske om å trygge egne familier så er denne meningen helt legitim. De fleste av oss har et ønske om å gi barna våre bedre muligheter enn de ellers ville ha hatt. Likevel etter min forståelse av liberalisme bryter dette prinsippetom meritokrati. Hvis man har muligheten til at folk stiller mer likt og de har muligheten til å premieres høyere grunnet økte insentiver til investering og arbeid så burde dette være å foretrekke over muligheten til å begunstigesine barn. Argumentet om at mennesket har et naturlig

ønske om å trygge egne familier betyr ikke at samfunnet burde innrette seg etter dette. Er det slik at skattepolitikken skal utformes etter det som er best for samfunnet eller for individets preferanser?

Selv om jeg er veldig glad hytta oldefaren min bygde, ser jeg hvordan samfunnet

er tjent med at jeg ikke får den gratis.Argumentet om at det blir en form for dobbeltbeskatning

av kapital er å starte i feil ende. Utgangspunktet er jo at man ikke har opptjent kapitalen og å tenke at personensom mottar arven blir dobbeltbeskattet er feil. Det er riktig at kapitalen blir skattet to ganger, men den er ikke tjent inn en eneste gang av mottakeren. Utgangspunktet burde dermed være at man ikke har krav på denne kapitalen og alt man får av dette burde ses på urettferdighet i

mottakerens favør. Det er ikke en moralsk selvfølgelighet at man skal kunne fordele sine ressurser etter sin død.

Det første praktiske argumentet som ofte svares når man trekker frem arveskatt er tapet av insentiver for arbeid når man ikke kan videreføre formuen sin. Likevel så er det også et tap av insentiver til arbeid ved å motta arv. Insentivtapet man får av å ikke kunne gi arv kan trolig

gjøres opp ved insentivtapet av å få arv. Bø, Halvorsen og Thorsen sin artikkel «Heterogeneity of the Carnegie Effect» finner insentivtapet til jobb empirisk og særlig ved store formuer. Dette gir mening intuitivt. En økt arv vil bety at marginalnytten av konsum vil bli lavere. Dette er

fordi at å motta arv gjør at en rasjonell aktør konsumerer mer. Dermed vil aktøren sette relativt mer verdi på å ha fritid sett mot å jobbe, noe som vil føre til at aktøren reduserer arbeidsmengden. Videre så vil også denne økte skatten kunne redusere inntektsskatt om ønskelig.Dersom gjennomføring av arveavgift blir brukt til å redusere inntektsskatt eller formuesskatten, vil dette trolig øke insentiver til arbeid eller investeringer.