1994: Pikenes Jens i kongens klær

Den syvende oktober 1993 overtok Jens Stoltenberg nøkkelen til Nærings- og energidepartementets bygning i regjeringskvartalet. Eget helikopterdekk på taket sørger for identifisering med hans viktigste oppgave; å ivareta Norges interesser i olje og energispørsmål.

"Den vanskeligste og mest spennende jobben jeg har hatt i hele mitt liv", var kommentaren til regjeringens yngste medlem dagen etter overtagelsen av statsrådstaburetten.

Hvem er han?

Jens Stoltenberg er ikke mer enn 34 år gammel. Allikevel har han vært et kjent ansikt i norsk politikk i mer enn et decennium. AUF-leder på begynnelsen av 80-tallet, leder av Oslo Arbeiderparti fra 1989, nestleder i Arbeiderpartiet fra 1992, stortingsrepresentant fra høsten 1993 og nå minister i Gro Harlem Brundtlands regjering. Hans karriere er velkjent, både på grunn av de politiske vervene, og fordi han har en far som i en årrekke har vært Norges ansikt utad. En gang tidligere er han blitt tilbudt ministerplass, som statsråd i miljøverndepartementet i 1989, men takket nei. Det ble istedet statssekretæren i dette departementet. Dermed kunne Gro kalle pappa Thorvald hjem fra en kort karriere som FNs høykommissær for flyktninger. Det er nemlig slik at to medlemmer av samme familie ikke har lov til å sitte i samme regjering i Norge.

Når så Thorvald Stoltenberg drar ut igjen, denne gangen til det tidigere Jugoslavia for å delta i fredsmeklingene, ble døren på nytt åpnet for at sønnen kunne bli med i regjeringen. Det som kanskje ikke er fullt så kjent er at sønnen ikke bare er politiker, men sosialøkonom med en av etterkrigstidens beste embedseksamener (1.8) Etter eksamen fulgte to år som forsker i SSB, der han arbeidet med transport-økonomi og modellutvikling, I dag står han som et lysende eksempel på en av de mange sosialøkonomene med offentlig toppstilling her i landet.

"At Norge i fremtiden vil øke oljeutvinningen og gassutvinningen ser jeg på som miljømessig positivt"

En retoriker?

Høyres John G. Bernander mener han er tilhenger av “matarialsosialistiske femårs produksjonsplaner”, mens venstre fløy i AUF kaller ham EU-naivist. Problemet for mange er vel hans utmerkede talegaver, det er ikke lett å vippe ham av pinnen. Med unntak for hans kone Ingrid Schulerud, som effektivt holdt ham ute fra styreverv i Norges Gymnasiastsamband da de gikk på gymnaset.

Jens Stoltenberg sine retoriske evner var også noe vi fikk erfare på besøk i Pløensgate 8, med om å få han til å innrømme at Norge utvinner oljen i for høyt tempo og snylter på OPEC-samarbeidet. I en travel tid, som veksler mellom alt fra møte med japanske forretningsdelegater til tale på AUFs årsmøte, var vi så heldige å få en tilmalt halvtime ministeren en iskald vinterdag. I det vi entrer hans kontor, slenger han av "kongedressen" av seg og inviterer til en samtale uten slitsomme formaliteter. Han er fortsatt så ung at han mester veksling mellom vidt forskjellige roller i en fei.

Eller en realist?

Hva tilser at Norge ikke bør begrense produksjonen?

-Det er kun meningsfullt for Norge å redusere sin produksjon dersom vi tror at dette vil redusere totaltilbudet av olje på verdensmarkedet. Det tror vi ikke i dag. i 1986 innførte vi begrensninger etter at OPEC hadde redusert sin produksjon drastisk, markedsandelen sank fra 50 til 30 %. Saudi-Arabia hadde alene senket utvinningen fra 10 millioner fat daglig, til 2,5. I dag ligger OPECs kapasitetsutnyttelse på 90%, og den daglige produksjonen har økt fra 17 millioner til 24 millioner fat. Markedsandelen er gått opp igjen til 40%. Den verden vi står overfor i dag er derfor en helt annen. Vi tror det eneste reduksjon vil være at andre oljeeksportører øker sine markedsandeler på bekostning av Norge.

Så du har ikke noe imot at Norge er "gratispassasjer"?

-Dette er et ganske tøft marked der det handler om å skaffe seg høyest mulige inntekter, og i øyeblikket produserer altså OPEC for nær full kapasitet.

Men dere vil gjøre noe for å begrense ytterlige investeringer i ny kapasitet i Nordsjøen?

-Jeg synes vi bør skille mellom to ting; det ene er om man investerer for å øke den kapasiteten vi har i dag, og det andre er om vi investerer for å opprettholde dagens utvinningsnivå. Dessuten er det forskjell på å begrense utbyggingen av hensyn til oljeprisen, eller om vi snakker om en begrensning i sin allminnelighet. Det skal i tillegg svært gode argumenter til for at vi ikke skal utnytte den kapasiteten vi har i dag fullt ut. Debatten dreier seg heller om vi skal fortsette å øke investeringsnivået. Fra 1986 til 1990 vurderte vi det slik at det var riktig å begrense veksten i produksjonen, noe vi også gjorde med 7,5 prosent, men å opprettholde dagens investeringsnivå ser vi på som nødvendig dersom ikke kapasiteten skal falle drastisk. Målet fremover er stabil oljeproduksjon og økt gassutvinning. Dette indikerer at vi er på fra å være en olje til en gassnasjon.

"Mine forutsetninger var ikke bare gale, de var helt på jordet"

Hva med de kommende generasjoner?

-Her vil jeg gjerne nevne en vurdering i forhold til diskusjonen om hva som er normalt utvinningstempo. Jeg skrev faktisk hovedoppgave i dette emnet, der jeg benyttet en stokastisk optimeringsmodell. Dersom man i det hele tatt skal kunne si noe om hva som er normalt utvinningnivå og tempo, er vi avhengige av noenlunde fornuftige anslag på tre ting; hvor store reservene er, kostnadene, og ikke minst prisutvikling. Problemet for oss økonomer er at på alle disse sentrale momentene har vi bommet totalt. Prognosene har ikke bare vært litt usikre, det er snakk om fullstendig skivebom. Et eksempel er Tempo-utvalget, som forsøkte å trekke opp noen langsiktige linjer for norsk utvinningspolitikk. I sine beregninger hadde de anslag for året 1993 som varierte mellom 47 og 28 dollar fatet, målt i 1982-kroner, der den laveste prisen var nærmest ansett som et krisetilfelle. I dag er prisen, målt i samme verdi knapt 9 dollar. Poenget er ikke at vi ikke skal gjøre et forsøk på å optimere produksjonen, men at alle, spesielt økonomene må være forsiktige når de lager avanserte matematiske modeller. I og for seg kan de gjerne være glitrende modeller som gir gode svar, gitt forutsetningene. Mine forutsetninger var ikke bare litt gale, de var helt på jordet, med den følge at resultatene ikke ble brukbare. Det samme gjelder for kostnadene. Siden 1986 er f.eks. driftskostnadene per produsert enhet redusert med 30%, og det kan på ingen måte utelukkes ytterlige reduksjoner i årene fremover.

-Jeg skal ikke påstå at selskapene får til dette, men uansett betyr det at kostnadsfunksjonene som brukes i optimeringen er under konstant endring. I tillegg er det slik at hver gang vi har startet boring fra nye felt, har vi oppdaget større reserver enn vi hittil har pumpet opp. De påviste reservene er derfor større nå enn da vi startet produksjonen. Konklusjonen er derfor at når du ikke kan si noe fornuftig om hverken pris, reserver eller kostnader, har slike stokastiske optimeringsmodeller jeg har holdt på med begrenset operasjonell verdi. Men de er absolutt nyttig intellektuell eksersis.

Den norske økonomiens avhengighet av olje har vært et brennbart tema siden slutten av 70-tallet. Du nevnte nettop Tempo-utvalget som kom med sin instilling i 1982. Er du ikke redd for at Norge skal få Hollandsk syke?

-Alt er relativt. I romjula traff jeg Omans oljeminister. Der er 90% av eksporten petroleumsinntekter. For Norge er andelen rundt 30% av eksporten, og 15 % av nasjonalinntekten(i 2024 utgjorde olje 61% av eksporten, og 32% av BNP). Det er etter mitt syn ikke så faretruende mye, så lenge 85% kommer fra andre sektorer. Det er klart at det fører til en viss usikkerhet om økonomiens utvikling, men vi har kun to andre alternativer; enten å selge oljen på rot, eller å ikke utvinne oljen i det hele tatt. Men da må vi påta oss store tap, i tillegg til at vår handlefrihet vil bli innsnevret. Jeg vil være mye stoltere som politiker over å kunne etterlate et samfunn til kommende generasjoner med 5-6 % ledighet, snart gjeldsfri som nasjon, høyt utdannet befolkning og et "høyt"nivå på oljeutvinngen, heller enn å gi dem en nasjon med 10% ledighet og stor utenlandsgjeld, med litt mer olje godt bevart i kontinentalsokkelen.

Hvilket syn har du på eventuelle miljøimplikasjoner? Du er jo selv blant dem som har snakket mest høylytt om dette, og sitter nå i en posisjon der du kan få utrettet noe.

– Jeg har problemer med å se de gode miljøargumentene for at Norge skal holde tilbake sitt tilbud av olje og ikke minst gass til Europa. Dette er tross alt de reneste energikildene vi har tilgang til om vi ser bort i fra vannkraft. En begrensning av det norske gasstilbudet vil faktisk åpne for mer forurensning på kontinentet, fordi alternativet der ofte er kull og kjernekraft. Kjernekraft utgjør riktignok ikke noen trussel i normale tilfeller, men hvis det først skjer noe får det lett alvorlige konsekvenser og det er ikke funnet noen løsning for å lagre den ret radioaktive avfallet. At Norge i fremtiden vil øke vektleggingen av gassutvinning ser jeg på som miljømessig positivt. Det paradoksale er at miljøorganisasjonene i Norge som kjemper i mot økt norsk utvinning faktisk kjemper på lag med sine fiender på kontinentet, kullindustrien. Disse landene er ute etter en ting, og det er å holde norsk gass ute fra sine markeder.

Men Russland er jo også i ferd med å ruste opp sin eksportkapasitet for gass. Kan ikke dette føre til at vi får et prispress i gassmarkedet på linje med oljen?

-Russland eksporterer mer gass til Tyskland enn Norge. At Russland kommer inn i et sterkere konkurranseforhold til Algerie og Norge er ikke uheldig, snarere tvert i mot. Problemet hittil er at ingen tør satse for mye på gass på grunn av det lave antallet leverandører. Har man først bygget ut kapasitet for overføring og bruk av gass som energikilde, er man helt avhengig av stabile leveranser. Gass er en veldig spesiell vare, som på ingen måte oppfyller kravene man normalt stiller til et produkt i et frikonkurransemarked. De enorme kostnadene bundet til utbygging av distribusjonsnett og infrastruktur fører til at hverken kjøper eller selger kan trekke seg ut når man først har etablert seg. På bakgrunn av dette er det en fordel om Europa kunne tilbys gass fra flere kilder fordi det øker leveringssikkerheten og reduserer kjøperens avhengighet av en selger.

Ser du på miljøavgifter som et godt egnet virkemiddel i miljøpolitikken?

– Jeg har i mange sammenhenger argumentert for bruk av miljøavgifter, og det gjør jeg fremdeles. For meg er det mer logisk å beskatte bruk av forurensende innsatsfaktorer enn f.eks. arbeid. Men det er tilløp til uryddig bruk av miljøavgifter. Ute i Europa kan man se en tendens til at det man kaller miljøavgifter, i virkeligheten er avgifter på olje og gass mens kull og kjernekraft slipper unna. Det er med andre ord snakk om miljø og energi avgifter som har sin egentlige hensikt i å forsvare nasjonal produksjon.

For å bedre handelsbalansen og ikke miljøet?

-Ja. I enkelte tilfeller er dette misbruk av miljøavgifter. Faktum er at jo at de virker stikk motsatt, ved å øke kull og kjernekraft sin konkurranseevne. I tillegg må vi være klar over hvem det er som betaler avgiftene. Det avgjørende er den prisen konsumentene betaler.

"Det jeg har i meg av av forskning er besudlet og ødelagt av politikersjelen"

En økonom!

Hvordan er ditt forhold til den teoretiske økonomien?

– Jeg har veldig stor glede av økonomiutdannelsen min. Den klarheten økonomisk teori og metode gir er nyttig i alle sammenhenger, ikke minst når det gjelder statistikk. Jeg lar meg ikke blende av beregningsresultater og makroøkonomiske prognoser. Økonomisk teori tilbyr nyttige redskaper, men man må anvende dem med ydmykhet og forsiktighet. De er så avhengige av de forutsetninger som er gjort at fasitsvar aldri forekommer.

Men du er ikke noen aktiv deltager i den økonomiske debatten?

– Nei, det er liksom ikke min arena. Men jeg savner forskning. Forskning og politikk er på mange måter snakk om to motpoler. Forskning dreier seg om å kunne veldig mye om få emner, mens politikk dreier seg om å orientere seg veldig kjapt om mange temaer. I SSB jobbet jeg med transportetterspørselsrelasjoner i MODAG, og jeg tror ingen i verden kunne mer om akkuratt de små relasjonene enn meg. Men det var bare en bitte, bitte liten del av virkeligheten.

Du planla vistnok en doktorgrad?

– Ja, men det jeg har i meg av forskning er besluttet og ødelagt av politikersjelen. Jeg har rett og slett ikke stor nok konsentrasjonsevne. Forskning krever en hengivenhet som er total, og er derfor vanskelig å drive i kombinasjon med andre aktiviteter. Jeg var liksom forsker noen timer i arbeidstida, men politiker resten av døgnet. Resultatet var at jeg måtte velge, og jeg valgte politikken. Jeg er imidlertid svært glad for at jeg kom meg unna politikken noen år, bl.a. da jeg begynte på Blindern igjen for å fullføre eksamen. Når du først har forlatt instituttet, slik jeg gjorde da jeg ble leder i AUF, er det svært vanskelig å vende tilbake.

Synes du det er problematisk å være politiker og økonom på en gang? Økonomien gir jo så klare svar på tingene, det kan vel ikke akkurat sies om politikken?

– Ja, det er vrient. Noen ganger er jeg nødt til å øve vold overfor de enkle sosialøkonomiske løsningene. Samtidig er det veldig spennende å måtte konfrontere teoriene med virkeligheten hele tiden, å forsøke å anvende økonomien på en mest mulig fornuftig måte. Jeg er motstander av å sette den teoretiske og praktiske virkelighet opp mot hverandre. Ingen av dem er fullstendig sanne, og det er i grenselandet, konfrontasjonen, mellom dem du finner de riktige svarene.

Er det vanskelig å få gjennomslag for de økonomiske argumentene i politikken?

– Dere forventer vel at jeg skal svare ja, men egentlig synes jeg ikke det. Mye av det som ligger til grunn for den økonomiske politikken her i landet er tuftet på teoretiske prinsipper. Et eksempel innen mitt departement er omleggingen av elektrisitetsforvaltningen. Hele fundamentet for omleggingen, med frikonkurranse i produksjonen og monopol i distribusjonen, er basert på økonomiske modeller om naturlige monopoler og slike ting. Kraftmarkedet er et godt eksempel på en syntese mellom økonomi og politikk. Sammenlignet med det systemet vi hadde tidligere, med en rekke små monopoler, er markedet i dag mye mer i tråd med økonomens anbefalinger.

Hvordan trivdes du på Blindern?

– Jeg trivdes veldig godt, både som student og som lærer. Jeg savner instituttet og miljøet, jeg er blant de få som faktisk synes det var mange gode lærere der. Det å være student er et privilegium. Jeg tror jeg skjønte dette ekstra godt, fordi jeg hadde tre avbrekk i løpet av studietiden. Man får liksom en hyggefølelse når man bare kan sette seg ned på lesesalen å lese en bok. Det var ikke så godt betalt, men jeg var klar over at dette var en mulighet jeg sannsynligvis aldri ville få igjen senere i livet. Jeg vil forøvrig gjerne sende en hilsen til min foreleser i makroøkonomisk planlegging, Steinar Strøm. Det var mye takket være ham jeg kom tilbake til instituttet og fullførte studiet.