Lyspærekonspirasjonen: Hvor mange økonomer må til for å skru en lyspære - og selge deg ti nye?

Jeg er veldig glad i konspirasjonsteorier og vil derfor innlede artikkelen med å dele hva som skiller en god konspirasjonsteori fra en dårlig: 1) Det må finnes gode motiver, på vårt språk kalt insentiver, for at et slikt “komplott” skal finne sted. 2) dersom konspirasjonen faktisk stemmer, hadde offentligheten aldri fått vite det uansett. Og her, mine damer og herrer, har vi å gjøre med en virkelig godbit!

For et par uker siden hørte jeg på min favorittpodcast: Konspirasjonspodden. I episoden presenterer Fredrik og Bjørn-Henning lyspærekonspirasjonen. To uker, flere podcaster, en dokumentar, et par artikler og et dypdykkm innom reddit senere har jeg lært ordene planlagt foreldelse og institusjonalisert ubærekraftighet og er klar for å dele mine funn med våre kjære lesere.

Hva er lyspærekonspirasjonen?

Se

Er TV CHC

For cirka 100 år siden kunne lyspærer gløde i opptil 2500 timer før de måtte skiftes ut. Dette utgjør omtrent 105 døgn med pugging på sal - altså altfor lenge. Og man trenger ikke å være samfunnsøkonom for å skjønne at dersom forbruksvarer varer veldig lenge, selges mindre av disse varene. Dette skjønte også de største lyspæreprodusentene i verden, som satte seg ned og bestemte at ingen fikk produsere lyspærer som varte lenger enn 1000 timer. De som produserte pærer som varte lenger, ble bøtelagt. Et nytt kartell var grunnlagt. For produsentene var jo dette kjempelurt. Grepet økte både etterspørsel og produksjon, profitt og forutsigbarhet. Yey! Komplottet fungerte lenge fint for lyspærebandittene, helt til offentligheten fikk nyss i den nye genistreken. Folk ble opprørt, og nå sitter vi igjen med kjedelige lovverk om konkurranse og egne etater for konkurransetilsyn. Skal det ikke være lov å bedra folket for noen usle kroner en gang ...

Planlagt foreldelse:

Lyspærekomplottet viste seg å bli den første dokumenterte “planlagte foreldelsen” i moderne tid. Planlagt foreldelse er kanskje ikke et begrep du kjenner igjen med det første, men jeg kan vedde penger på at det er noe du har klagd over i løpet av de siste månedene. Vi får evige oppdateringer på telefonen av “sikkerhetsmessige årsaker” som bevisst gjør telefonen tregere og batteriet dårligere. Vi må bytte til USB-C lader selv om vi kjøpte samme mobil, bare nyere modell. Printeren din “støtter ikke lenger dette formatet”. Hvert år kommer en «ny utgave» av samme pensumbok, så vi studenter blir tvunget til å kjøpe den mot vår vilje. Vaskemaskiner lages bevisst i dårlig materiale, som ryker lett. Siden en ny reservedel koster mer enn en splitter ny maskin, vil enhver rasjonell økonomisk aktør kjøpe ny maskin, istedenfor å reparere den gamle. Slikt kan omvende enhver ukritisk samfunnsborger til en hissig konspirasjonsteoretiker. 

Philips-reklame fra 30-tallet. Vi snakker ofte om innovative selskaper, men lyspærene lyser bare kortere og kortere.

Du har kanskje skjønt hvor jeg vil, men dere skal få det inn med te-skje: Begrepet planlagt foreldelse viser til en antakelse om at produsenter bevisst lager produkter som har begrenset levetid, slik at forbrukerne må kjøpe nytt oftere enn de ellers ville gjort. 

Denne artikkelen blir ganske så  konspiratorisk, men det var jo hele poenget fra start. Og jeg ønsker derfor å gå tilbake til mine to kriterier for en god konspirasjonsteori:

1. Et godt motiv

I 1932, midt i “de harde trettiåra”, satt en mann ved navn Bernard London med en idé han mente kunne redde verden fra økonomisk elendighet. På denne tiden hadde en stor økonomisk depresjon rasert folks privatøkonomi. Arbeidsledigheten var høy, folket led sosial nød og det var generelt ganske kjipt å eksistere. Bernards løsning? Planlagt foreldelse. London argumenterte for at produksjon av varer som tidlig bryter sammen kun ville ha samfunnsøkonomiske fordeler: Etterspørselen øker, produksjonen øker, sysselsettingen øker, økonomien vokser. Alle blir lykkelige! Med samfunnsøkonomiske forutsetninger om at økt konsum gir økt nytte, men jo mer du allerede har, desto mindre merverdi får du av en ekstra enhet, hvorfor ikke la ting ryke litt før tiden? Her tør jeg påstå at alle økonomer på 30-tallet trolig ville sagt seg enig: at planlagt foreldelse var en genial idé. 

2. Hvis det faktisk stemmer, hadde vi aldri fått vite om det uansett. 

Denne er ganske essensiell. Dersom produsenter fortalte husholdningene at de med vilje lagde dårlige produkter, ville de kanskje blitt brent på bålet eller steinet eller noe. Ikke vet jeg hvordan de bedrev sivil ulydighet på 30-tallet. Uansett, folk ville ikke funnet seg i det, og som alle som jobber i staten vet: Folket vet ikke sitt eget beste. Med sin manglende økonomiske forståelse og kortsiktig tankegang. Derfor var det best om dette forble en hemmelighet blant produsenter, borgerskapet og mennene på toppen.

Hvorfor er dette like relevant i 2025?

Men i dag, med store bærekraftsutfordringer og et overforbruk som bare hjuling, forstår vi alle at planlagt foreldelse er en katastrofe. Og dessuten, dette har man vel sluttet med for lenge siden, eller? Ser vi på bruk-og-kast-samfunnet i dag, kan det se ut til at tankegangen fra 30-tallet rundt produksjon, økonomisk vekst og planlagt foreldelse har blitt institusjonalisert. Den har rett og slett blitt en del av status quo. Forbrukere ønsker heller å kjøpe billige produkter av dårlig kvalitet, og få gleden av å kjøpe nye ting oftere. En bedrift som optimaliserer sin produksjon ser ikke lenger på hvordan de skal lage produkter som varer lengst, men heller på hvordan de kan lage noe som er billig og varer akkurat lenge nok. 

Finnes det alternativer?

Videre lurer du kanskje på hva som vil skje med økonomien vår om vi lager produkter som varer mye lenger. Er dette noe vi i det hele tatt ønsker? Produksjonen ville bremse, varer vil bli dyrere og selskaper som lever av høyt forbruk og nye lanseringer ville slite. BNP- prognosene ville blitt skummelt flate, da verdiskapning er avhengig av stadige transaksjoner. Og mest skremmende av alt: Du vil ikke lenger ha råd til den nyeste iPhonen.

Men nå skal jeg slutte å bedrive skremselspropaganda, jeg har faktisk stor tro på økonomisk vekst i en sirkulærøkonomi! I en slik økonomi skapes ikke lenger verdier ved å produsere mer, men ved å reparere, gjenbruke, oppgradere og dele. Se bare på hvordan gjenbruksmarkedet blomstrer om dagen: Vintagemoten er overalt, og folk betaler gladelig 500 kroner for en brukt bukse fra UFF, over en ny fra H&M som ville kostet 300. Et prakteksempel på verdiskaping! Politikerne må bare gi bedrifter et spark bak, så de får gode insentiver for reell bærekraft. Vi som konsumenter må også kreve mer fra våre produsenter. Og så enkelt som det, kan vi redde verden!

Konspirasjon eller ikke, historien om lyspærekonspirasjonen og planlagt foreldelse er definitivt relevant for samfunnsøkonomien i dag. Jeg har allerede lurt deg til å lese denne artikkelen om dagsaktuell bærekraft, mens du egentlig bare ville vite mer om konspirasjon fra 30-tallet. Selv om jeg kunne skrevet videre om klimakonsekvenser og miljø og sånn, tror jeg at vi setter strek for nå. Poenget er at problemet er mye mer strukturelt enn det ser ut ved første øyekast, og ideen om å “slutte med det” er vanskeligere enn det først virker. Kanskje det mest konspiratoriske av alt er at vi ikke lenger ser det som en konspirasjon, men som en helt vanlig del av hverdagen.